4 ting du må gjøre før 8. mars

Det nærmer seg 8. mars og den internasjonale kvinnedagen. "Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig", innlegget jeg skrev for flere år siden er dessverre like relevant. Daglig påminnes vi om hvor mye som gjenstår før likestilling er en realitet - også i Norge. Dommen i Stavanger tingrett er et slikt grufullt bevis - treffende kommentert av Dagsavisens Hege Ulstein; "Med rett til å gi juling".

Men vi kan ikke tillate oss selv å bli nedslått. Og det er flere grunner til å tro på en positiv utvikling! Dette innlegget blir derfor et kombinert tips & takk til noen kvinner jeg synes gjør en viktig og modig innsats. Takk for at dere deler, at dere tør, at dere finnes!

Som oppladning til 8. marstoget på onsdag - her er 4 anbefalinger:

1. Lytte til Podcasten Skartveit - intervju med Deeyah Khan. Sterk historie, om Khans erfaring og arbeid med ære - og skam-kultur, om undertrykking av kvinner i minoritetsmiljøer, om radikalisering og kjærlighet.

2. Lytte til lydboken "We should all be feminist" av Chimamanda Ngozi Adichie. Lydboken gjorde sterkest inntrykk på meg, men foretrekker du bildemediet kan du se den som innlegg på TEDx.  

3. Lese artikkelen "Vi er de skamløse jentene, vår tid har begynt - og det skal mye til å knuse styrken vi har bygget opp". Her skriver noen av de modigste jentene i Norge om sin kamp, om at skamløshetens tid er for alle som blir skamgjort når de bryter med sosiale normer som begrenser friheten.

4. Lese artikkelen "Feminismen er mer vital enn på 40 år". Her skriver Marta Breen godt om hvilke typiske spørsmål som kommer opp i forbindelse med kvinnedagen og feminisme.

Fra boka "F-ordet. 155 grunner til å være feminist"

Og for deg som synes det var litt rar overskift på dette innlegget, du vet jo at det vanligvis er 3, 5 eller 10 som brukes i slike overskrifter... - du skal få et femte tips :)

5. Lese boka "F-ordet. 155 grunner til å være feminist" av Madeleine Schultz, Marta Breen og Jenny Jordahl. Boka gir gode råd til hvordan møte typiske argumenter og klisjeer i debatten om likestilling. Ikke la deg skremme av at dette er en hel bok, du leser den på en kort kveld.

Boka burde forøvrig vært pensum på videregående skole hvor diskriminering av jenter foregår. Som lærer hører jeg stadig begrepene "bitches" og "hos" brukt om jenter - av gutter. Og jeg forstår ikke hvordan så mangle foreldre kan akseptere at deres barn bestiller og betaler for reelt diskriminerende russelåter. Det hele er langt fra humoristisk. Det legitimerer behandling av henter på en måte som knapt er middelalderen verdig.

Det finnes kvinner som vegrer seg for å kalle seg feminist. For en del kan årsaken være at de frykter effekten det vil ha på menn. Og i dette har vi kanskje nettopp beviset på behovet for feminismen... 

Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig

Det er 8. mars og jeg roper gratulerer med dagen! For denne dagen er viktig.

Dette er dagen for deg Fatima, som ikke får gå på skole.

Dette er dagen for deg Niva, som ikke får hjelp den dagen du skal føde ditt barn.

Dette er dagen for deg Sunny, som må leve med en mann du aldri har valgt.

Dette er dagen for deg Hediyu, som ikke får kjøre bil. 

Dette er dagen for deg Petrja, som ikke får stemme ved valg. 

Og dette er dagen for deg Målfrid, som er en av bare 17 % kvinner som leder norske bedrifter. Dette er dagen for deg Lene, som lever i frykt for å forlate mannen som slår deg på steder som ikke synes. Dette er dagen for deg Hanne, som lider under det uuttalte presset om at du som kvinne bør ta mesteparten av svangerskapspermisjonen, selv om du har lyst til å gå tilbake til jobb tidlig etter fødselen. Dette er dagen for deg Fredrikke, for deg Nina som ønsker å være kjærester og mødre sammen. 

Dette er dagen deres jenter! 

Og for alle oss som er så heldige å leve frie liv i trygge Norge - det vi ønsker er vel ikke vanskeligere enn dette:

At våre døtre skal få de samme muligheter som våre sønner. 

Fremtidens leder - hvem er det?

Jeg har i dag hørt kollega Sissel Sare holde foredrag på Bluegardendagene 2011 om fremtidens leder. Basert på statistiske undersøkelser og samtaler med hodejegere kunne Bluegardens direktør for HR Tjenester presentere hva som karakteriserer en typisk leder i dag. Her er hva jeg fanget opp fra foredraget:

En typisk leder i dag er mann

Han er mellom 40 og 55 år og. Har mørkt hår og regelmessige ansiktstrekk. Han har gjennomsnittlig høyde for en mann. Er gift, har 2 barn. Barna er det kona som har hovedansvaret for. Privat sykler han Birken og går tur i skogen på søndager. Han leser ikke særlig mange bøker og er heller ikke så opptatt av kultur. Når han i intervju blir spurt om hva han vil fremheve ved seg selv svarer han at han har gjennomføringsevne og skaper resultater. Når han blir bedt om å si en mer negativt trekk ved seg selv svarer han at han er for utålmodig.

Hva er det da som karakteriserer fremtidens leder? Hun er en person som tenker på mer enn penger, som har andre perspektiver i hodet enn økonomi. Fremtidens leder er en person som kan snakke med folk og liker det. En leder som bruker mer tid med folk, mindre med sin laptop. Fremtidens leder kan fag, er god på det medarbeiderne kan. Hun trives med å improvisere, har det godt med ting som ikke er planlagt.

Service & kompetanse
Fremtidens leder kjenner seg selv godt og forstår andre. Det står skrevet SERVICE i panna hennes. Hun drives av "Hva kan jeg gjøre for deg kjære medarbeider?". Fremtidens leder forstår hva det vil si å jobbe i team. Hun vet at medarbeiderne først og fremst behøver hjelp til selvledelse. Fremtidens leder er bevisst balansen mellom jobb og privatliv. Overskriften for hennes arbeid med å skape resultater er KOMPETANSE.

Kultur
Hvordan ser hun ut? Hun er ganske sannsynlig kvinne, det har du skjønt. Kanskje hun har annen hudfarge enn hvit. Kanskje hun har kone og to barn, kanskje ikke. Hun sykler nok ikke Birken, men hun leser bøker og går på teater fordi hun vet at hun må ha et stort perspektiv for å kunne være en god leder. Fremtidens medarbeidere vil være mye mer krevende enn hva vi ser i dag. Så fremtidens leder vil også jobbe mer enn i dag.

Diversity is our globale future!

Jeg er så heldig å få være mentor i NHOs program Globale Future. Programmet er talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn og gode norskkunnskaper til sentrale stillinger, lederstillinger og styreverv. NHOs målsetting med Global Future er å øke bedriftenes tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft og mangfoldet i næringslivet.

Som mentor skal jeg blant annet være sparringspartner, inspirator og kontaktbygger. Jeg skal hjelpe min flotte adept Jennifer Varino med å lykkes. Det er utrolig interessant å bli kjent med amerikanske Jennifer og jeg prøver så godt jeg kan å være en god mentor. Metoden jeg tror på og benytter er å være en som stiller gode spørsmål. Allerede etter kort tid er det klart at jeg lærer minst like mye som jeg gir. Rollen overfor Jennifer utfordrer meg og bidrar til at jeg får bedre selvinnsikt og verdifull forståelse for annen tenkemåte.

Dobbel kompetanse
Etter første samling med alle adeptene i mars kom jeg begeistret hjem og proklamerte at jeg sjelden har vært i en mer kompetent og interessant forsamling! For én ting er at deltakerne i Globale Future Oslo og Akershus er særdeles velutdannede. Like viktig er det jeg vil kalle deres doble kompetanse. For ikke bare snakker de minst to språk flytende. De besitter også den unike kompetanse det innebærer å kjenne to kulturer med alt hva det innebærer av dannelse og perspektiver.

Mangfold i næringslivet ønsker NHO. Mangfold – et av mine favorittord. “Det å inneholde stor variasjon” er beskrivelsen i bokmålsordboka. På Wikipedia knyttes den engelske versjonen diversity til multiculturalism.

Å, som vi trenger multikulturalisme! Som vi trenger mangfold! Mangfold i klasserommet, på arbeidsplassen, i styrerom og på Stortinget. Er vi for like, tenker vi likt og utvikler vi oss langsommere. Når hverdagen vår derimot består av tett kontakt med mennesker av begge kjønn, all slags aldre, ulik bakgrunn og religiøsitet vil vi vi strekke oss etter å forstå den andre for å fungere best mulig sammen, best mulig skape gode dager, oppnå resultater i fellesskap.

Formell kompetanseoversikt for deltakerne i Global Future Oslo og Akershus 2011:

• MBA + Siv.ing NTH
• Mikrobiologi, Biosafety, Mattrygghet + Master Naturforvaltning
• Master i Statsvitenskap + Bc Kultur & Samfunnsfag
• Master i Int. Mgmt. (CEMS, MIM) + Master of Science (Energy)
• Informasjonsledelse + Master of Management
• Master of Management BI, Master of Pharmacy
• Master of Science + Bc Molekylær Biologi
• Masters of Science in IT, (E-business)
• Sales & Mkt, + Bachelor Travel Management
• PhD Idrett + Master of Science, Bc Education
• BA Revisjon
• Politihøgskolen
• PhD Sosiologi + Cand Polit, Cand Mag
• Sosionom; fordypning int. og interkulturelt arbeid
• Master i Kriminologi + Master in Arts
• Kinesisk utenrikspolitikk, Int. relasjoner, Bc Statsvitenskap
• Bachelor of Mgmt + Bc Language & Literature
• Mechanical Engineering
• Ph.D. (Doktor scient.) Bioteknologi
• MBA m/int. ledelse + siviløkonom
• Phd Litteraturvitenskap, Språk
• Postgraduate cert. PR + Bc Engineering (Chemical)
• Master i Statsvitenskap
• Master? Journalistikk (reklame fokus)
• Bedriftsøkonom BI, Master of Science (elektronikk, elektro, tele)

Single unge kvinner i city tjener nå mer enn menn

Det er ingen nyhet at andelen kvinner i høyere utdanning er stigende og vil fortsette å øke. Til tross for dette er det enda slik at menn i snitt tjener mer enn kvinner. Ny undersøkelse fra USA viser at denne denne forskjellen kan være i ferd med å forsvinne.

Single, barnløse kvinner under 30 år som bor i amerikanske storbyer tjener nå 8 % mer enn sine mannlig motparter, i følge undersøkelse fra Reach Advisors.

I noen av de største byene er lønnsforskjellen helt opp mot 20 % i kvinnenes favør. I New York er lønnsforskjellen 17 % for single unge kvinner med utdanning.

Den primære årsaken er at flere kvinner tar høyere utdanning, samtidig med at kunnskapsøkonomien vokser og tradisjonelle produksjonsbedrifter har tilbakegang.

Les utdypende artikkel i TIME

Dette er en interessant utvikling også i forhold til Abelias fokus på at kunnskapsnæringen som Norges nye vinnernæring.

Foreldrepermisjonens 2 glemte

Diskusjonen om pappaperm fortsetter. To avgjørende aspekter glimrer med sitt fravær.

1) Yte når nyte
Foreldrepermisjon i Norge er en særdeles sjenerøs økonomisk ordning. Et lukrativt tilbud fra staten til borgerne, menn som kvinner. At det følger noen føringer med, er det merkelig? Tvert imot. Det er helt naturlig at det følger politiske føringer med en slik ordning. For gunstig foreldrepermisjon er politisk besluttet med samfunnsmessige mål for øye. Så også fedrekvoten.

Barnets beste, mors beste, likestillingens beste, fars beste, familiens beste. Begrunnelsene er flere. Men politiske er de, slik hele foreldrepermisjonen i seg selv er nettopp det. At det følger noen krav med når staten tilbyr en slik frivillig, svært god ytelse er ganske rimelig.

2) Fars rett til foreldrepenger
Det mest urettferdige i dagens system er dette: flere tusen fedre som har opptjent rettigheter på eget lønnsgrunnlag ved å være i jobb får ikke "uttaksrett" til kvoten. Årsaken er mors disposisjoner før fødsel. Hvis mor ikke har vært i jobb, ikke har opptjent sine rettigheter rammer dette far.

Og den urettferdige behandlingen av far stopper ikke her. Hvis mor ikke går ut i jobb eller godkjent utdanning etter fødselen, så kan heller ikke far ta ut mer av de ordinære foreldrepengene. Det er strenge krav knyttet til foreldrepenger. Faktisk er hele ordningen et system der fars rettigheter er avledet av mors.

Far har med andre ord ingen individuell rettighet til foreldrepenger. Nok et eksempel på at pappa ikke er likestilt i Norge.

Ja til kvotering av pappa!

Rent prinsipielt er kvotering diskriminering og som sådan noe jeg ikke er tilhenger av. Men prinsipiell er kan vi ikke være stilt overfor enhver utfordring, da vil vi kjøre oss fast og stå stille når forandring må til.

Uten loven - 200 år
Jeg har siden 2002 vært tilhenger av kvotering av kvinner inn i ASA-styrene. Den gang var det 6 % kvinner i styrene. I dag er andelen 40 %. Skulle utviklingen gått av seg selv, altså uten loven som pålegger ASA-selskapene å ha 40 % kvinner i styret ville det tatt ca 200 år med det tempoet vi hadde før loven trådte i kraft. 200 år! Det har vi ikke tid til når mangfold skal sikres.

Aftenposten kjører i disse dager pappapermisjon som tema i en artikkelserie. Det er nødvendig og bra. Men jammen har det gitt deprimerende informasjon også. Bare 7,3 % av fedrene i Norge tar ut mer enn fedrekvoten på 10 uker. (I Aust-Agder er tallet lave 2,2 %) I tillegg forteller undersøkelse fra NAV at mange tar ut sin permisjon samtidig med mamma. Å kunne bruke tiden sammen som familie på ferie er vel og bra. Men tid alene med barnet får pappa slik lite av. Og muligheten for sterk relasjonsbygging og kjennskap til alle de små rutinene tilsvarende svekket.

Pappa er ikke likestilt
Utviklingen er heldigvis positivt. Medias fokus på pappapermisjon, en økende bevissthet blant folk flest er med å bidra i riktig retning. Men det tar for lang tid. Årsakene til dette er sammensatt. "Morismen" og reproduksjon av atferd man har sett hos tidligere generasjoner er del av forklaringen.

I dette innlegget vil jeg nøye meg med å si at det er 3 ting som må skje for at endring skal inntre. Endring som er til barnets beste ved at begge dets foreldre er likestilte som omsorgspersoner, likestilte som foreldre, tilstede i den første mønsterdannende hverdagen:

1. Pappa må kreve sin rett, ta sin plass.
2. Mamma må slippe pappa til. Gi fra seg kontroll og overlater helt og fullt til ham.
3. Politisk styring; foreldrepermisjonen må deles ved lov.

Jeg er altså for kvotering av pappa. Jeg er tilhenger av at permisjonen deles slik at 1/3 er forbeholdt mor, 1/3 forbeholdt far og den resterende deles som familien ønsker. Statsbudsjettets forslag støtter jeg hva gjelder 2 uker ekstra øremerket far. Men jeg synes ikke den ene uken skal komme ekstra, det koster for mye. Jeg mener derimot at far skal få mer av mors andel.

Kvinnedagen fortsatt viktig

Det er rent fornøyelig med debatten som går etter forrige ukes "Hjernevask" hvor programleder Harald Eia la ut den røde løper for at kjønnsforskerne i programmet virkelig skulle få drite seg ut. Men merkelig synes jeg likevel det er at temaet engasjerer såpass. Som om biologien er gjenoppdaget. For selvfølgelig er det forskjell på kvinner og menn. Og selvfølgelig spiller både arv og miljø en rolle hva gjelder å forme oss som mennesker. Har noen noen gang trodd at menn og kvinner er like? Har vi noen gang ønsket det?

Det viktige er ikke likhet. Det viktige er likeverd. Like muligheter. Derfor er kvinnedagen 8. mars fortsatt viktig.

Jeg vedder på at vi i morgen nok en gang blir møtt av Siv Jensen eller andre vellykkede norske kvinner som proklamerer at kvinnedagen har gått ut på dato. Og jeg blir nok også i morgen forbannet provosert av slik navlebeskuelse og selvgodhet.

Omskjæring, tvangsekteskap, nektet skolegang, voldtekt som våpen i krig, æresdrap... Kvinnedagen er en sterk påminnelse om at vi bærer et internasjonalt solidarisk ansvar. Likeverd og like muligheter skal gjelde for kvinner i Afganistan, Kongo og Japan like mye som for våre underbetalte hverdagshelter på norske sykehus og skoler.

Om ytringsfrihet, religionskritikk og hva som krever respekt

Jeg har vokst opp med kristen tro. Jeg har også lest mye i Bibelen, særlig i nysgjerrige og søkende ungdomsår. Det er mye god filosofi i den boken. Og mye lærerik menneskekunnskap, da særlig i det optimistiske nytestamentet hvor folk blir gitt nye sjanser. Det lille jeg har lest i Koranen minner meg om hva jeg kjenner fra Bibelen, og jeg er overbevist om at det finnes mye god visdom også i muslimenes hellige bok. På samme måte som det finnes visdom og klokskap i Buddas fortellinger, Tao Che Ching, Bhagavadgita og andre religiøse skrifter.

Religionshistorien er blodig

Jeg anser meg som et troende menneske. Men jeg har problemer med å forholde meg til religion. Se på historien. Satt på spissen kan mye av verdenshistorien sies å være skrevet i religionen og blodsutgytelsens navn. De kristne som en forfulgt sekt under Romertiden. Korsfarerne i Midt-Østen. Conquistadorene i Sør-Amerika. Jødeforfølgelsen i Europa. Katolikker mot protestanter i Nord-Irland. Shia vs sunnimuslimer i dagens Pakistan. Dette er bare noen påminnelser. Listen er nærmest utømmelig.

Mennesket er ukrenkelig - institusjonene er det ikke

Jeg mener vi alle skal vise respekt for og ikke krenke et individs tro. Men en institusjonalisert religion kan og bør vi fritt debattere og kritisere. Når jeg møter en kineser vil jeg respektere ham. Men statsmakten Kina skal det stå meg fritt å ytre meg om og kritisere. Slik jeg skal møte hver nordmann med respekt, men fritt kunne kritisere landets statskirke, domstoler og regjering. Jeg viser respekt for kunstneren, men kunst skal jeg kunne ha mine meninger om og kunne uttrykke.

Det er vesensforskjell mellom å beskytte mennesker mot krenkende ytringer for noe de er (hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning) og beskytte mot ytringer for noe de har valgt (politisk tilhørighet, religion etc).

For meg er ytringsfriheten ukrenkelig. Men den skal ikke brukes til å krenke individet og den skal ikke brukes i ond hensikt. Fordi religion handler om mennesker i samfunn er det nødvendig og viktig med religionskunnskap- og kritikk.

Ja til karikaturtegninger - nei til mørkemenn

Så hvordan forholder jeg meg til dagens debatt om ytringsfrihet vs karikaturtegninger? Jeg kjenner på et sinne. For jeg synes reaksjonene mot Dagbladets retrykking av tegningene er over alle proporsjoner. Jeg forsvarer Dagbladets valg. Og stiller meg bak dette fra lederen i Dagens Næringsliv i går:

Hvis man finner det ulidelig å leve i et land med normal, liberal ytringsfrihet og med innarbeidet toleranse for sterk religionskritikk, da bør man søke private løsninger.

Noe av det jeg er mest stolt av, og trives best med som bosatt i Norge er at ytringsfrihet og likestilling står så sterkt som det gjør. Det har tatt mange år og og innsatsen til utallige tapre kvinner og menn for å komme dit vi er i dag. Mang en "mørkemann" som har villet undertrykke eksempelvis kvinner, homofile og samer er overvunnet i den lange kampen.

Det er ingen som må bo i Norge og som sådan følge de kulturelle spilleregler og verdier som her er utviklet og etablert.

Mennesker som eksempelvis ikke ønsker ytringsfrihet og likestilling - disse hardt tilkjempede friheter - de trenger heller ikke bo her.

Karriere eller familie? Selvfølgelig begge deler

Da jeg for alvor startet i arbeidslivet var det som informasjonssjef. Jeg var 24 år og mange påstod jeg var landets yngste i en slik posisjon. Det medførte at jeg ble portrettintervjuet i tre aviser og fulgt opp med intervju på NRK P3. ”Sjef på første forsøk” er en av titlene jeg husker fra avisene. Vel. Denne intro skriver jeg fordi jeg enda i dag reflekterer over et spørsmål som alle journalistene som intervjuet meg stilte: ”Hva med mann og barn?”. I dag er jeg lykkelig med mann og flere barn, men jeg fornemmer enda den irritasjonen spørsmålene den gang vakte i meg. For hva hadde det med saken å gjøre? Og hvem av dem hadde stilt det samme spørsmålet til en mann på 24 år?! 

Jeg velger å tro at vi har beveget oss positivt fremover på de 10 årene som har gått. Og jeg håper ikke dagens unge kvinner får slike dumme spørsmål. 

For det er selvfølgelig ikke et spørsmål om å velge familie eller karriere.  Den aktuelle problemstillingen handler om hvordan kvinner – og menn – får til en god kombinasjon av begge deler. 

BabyGarden er et godt initiativ i så måte. Bluegarden har startet Norges første barselgruppe for karrierekvinner. - Unge mødre er verdifull kapital for bedrifter. Vi tar kvinner og karriere på alvor, og gir nye mødre et tilbud om å holde seg oppdatert og bygge nettverk mens de er i permisjon, forteller HR-direktør og leder av BabyGarden Sissel Sare. 

Jeg kjenner Sissel. Hun er virkelig en kvinne som vet hva hun snakker om. Sissel er en dyktig leder som har vært HR-direktør for store virksomheter. Hun har flere utdannelser (som hun gjerne har kombinert med full jobb). Hun er et aktivt og engasjert menneske som uten problem leser 20 romaner i året, i tillegg til å få med seg mye av hva Oslos kulturliv har å by på. Og Sissel Sare. Hun er mor til 5.  

Kvinne med topplederambisjoner?

Ja da bør du slutte med stabsarbeid og begynne å tjene penger for bedriften din. Kvinnelige toppledere er sterkt representert i landets konsernledelser som HR-direktør eller Kommunikasjonsdirektør. Dette er viktige, spennende og meningsfulle ansvarsområder. Men det fører vanskelig helt til topps, hvis det er målet.

Folk og butikk
Kvinner med topplederambisjoner må satse på stillinger der de må levere økonomiske resultater. Det uttaler Manpowers ferske konsernsjef Maalfrid Brath i Dagens Næringsliv i dag. Jeg mener hun har helt rett. Ikke bare må alle med lederambisjoner kunne snakke det bedriftsøkonomiske språket. Det er avgjørende å ha erfaring med reell forretningsledelse. Å ha hatt ansvar for folk og for butikken.  

På samme måte er dette kompetanse som er verdifull for kvinner som søker styreverv. Vi har nådd et godt stykke på vei med kvinner i styrene gjennom kravet om 40 % i ASA-selskaper. Men det forblir nok vanskelig å jevne ut kjønnsfordelingen i norske styrer så lenge kvinner er underrepresentert i lederstillinger som innebærer ansvar for både mennesker og inntekter. 

Poetisk og tankevekkende om hijab og frihet

"Jeg hører deg protestere og si at du allerede er frigjort. Tillat meg å være helt ærlig nå. Du er ikke overbevisende når du taler om din fullbyrdede frihet fra ditt historiske bur. Unnskyld meg, men det oppstår dissonans når din visuelle ytring kombineres med din tale. For er det egentlig mulig å frigjøre sinnet uten å frigjøre kroppen? Er ikke disse sammenflettede prosesser? Tror du virkelig du kan lette, fly og oppdage nye himler samtidig som du bærer middelalderens tunge gods på hodet og skuldrene?"

Les hele det gode innlegget som Sara Azmeh Rasmussen hadde i Aftenposten 7. mars. 

(Bildet av Azmeh Rasmussen er lånt fra Aftenposten)

Motstridende forventninger til kvinnelige toppledere

Basert på analyse av data fra 65.000 personlighetstester som inkluderte 152 kvinnelige og 439 mannlige toppledere har danske Susanne Becker Mikkelsen kommet frem til tankevekkende resultater som hun blogger om på hjemmsiden til Børsen.

Kvinnelige toppledere har ifølge undersøkelsen noen unike egenskaper som mannlige toppledere kan lære av "De er mere forandringsparate, kommunikerende, mere optimistiske og mere motiverende... Disse egenskaber er nødvendige, når en virksomhed skal i gang med en forandringsproces, hvilket er ganske aktuelt lige nu, hvor mange er blevet tvunget til at tilpasse sig den nye situation på markedspladsen."

Et like interessant funn som de sterke egenskaper mener jeg det er at kvinnelige toppledere havner i en skvis mellom forventninger fra menn og kvinner i organisasjonen.

Mens de kvinnelige toppledernes profil er utadvendte, kommuniserende, motiverende, overbevisende, sterke beslutningstakere, strategiske tenkere, resultatorienterte og selvstendige karakteriserer kvinner generelt seg med typiske ikke-leder egenskaper som uegennyttig, hjelpsom, sosialt bevisst, følelsesmessig ustabile, ubesluttsomme og ustrategiske.

I følge undersøkelsen vil "vanlige" kvinner ha vanskelig med å akseptere de kvinnelige toppledere og synes deres lederstil virker hard og kald. Motsatt vil de kvinnelige toppledere som forsøker seg med en feminin lederstil bli oppfattet som mindre effektive av mennene i virksomheten.

Lett skal det ikke være. Men det er kanskje helt greit. Jeg tenker at ekte ledertalenter ikke søker den enkle vei, men tvert imot tiltrekkes av utfordringer. Som igjen fører til vekst og utvikling. En selvforsterkende positiv spiral.

Likestilling mer enn kjønn

Jeg har i dag vært på første samling i Female Future hvor jeg er en av 25 kvinner fra Oslo-regionen som gjennom 8 måneder skal gjennom et lederutviklingsprogram. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Det er ikke første gang jeg går på lederutvikling, men det er første gang programmet inkluderer retorikk og at resultatet blir formell styrekompetanse. Særlig dette siste appellerer til meg. Styreverv utover det jeg allerede har i Liberalt Laboratorium er jeg interessert i. Female Future arrangeres i regi av NHO og "er et lederutviklingsprogram for kvinnelige talenter som bedriften ser potensialet i og ønsker å satse på".

Kvotering vs mobilisering
NHO er som kjent mot kvotering av kvinner inn i styrer, men for mobilisering for å få nettopp kvinner inn i styrer. Jeg kjenner at jeg må få mer klarhet i hva NHO egentlig mener med dette. Begge deler handler jo om tiltak for å gjøre noe med en situasjon man ikke mener er optimal, men heller endimensjonal i den forstand at menn dominerer mange styrer Norge.

Mangfold
Det er ingen tvil om at rekruttering av kvinner inn i toppledelse og styrer må stå på agendaen en god stund enda. Som eksempel utgjør kvinner fortsatt bare 16 % av topplederne i NHOs egne bedrifter. Det som er viktig for meg å løfte i denne sammenhengen er at kjønn bare er èn variabel.

Jeg tror på mangfold. Jeg er overbevist om at virksomheter som satser på "diversity" vinner på dette både i forhold til innovasjon, konkurransekraft, tiltrekning på nye medarbeidere og positiv bedriftskultur. Et eksempel på et mangfolding selskap jeg synes det er spennende å følge er Opera Software.

Men kjønn er altså bare en av flere variabler. Like viktig for mangfold - og i et likestillingsperspektiv - er eksempelsvis etnisitet og alder.

Jeg opplever at Norge fortsatt preges av mye fremmedfrykt, diskriminering og rasisme. Knut Olav Åmås skrev dette i en nylig kronikk: " Det offentlige jobber selv nesten ikke systematisk for å bekjempe forskjellsbehandling, og først i det aller siste har partene i arbeidslivet gjort noe annet enn å fnyse av problemstillingen og avvise at det finnes rasisme på arbeidsplassene."

En ting er hva staten og de store organisasjonene gjør av tiltak for å fjerne diskriminering av mennesker på grunn av kjønn, etnesitet, seksuell legning eller alder. Det er viktig. Og derfor gleder det meg stort at NHO vurderer "Global Future" som en fremtidig erstatning for Female Future.

Viktigst er det likevel at hver enkelt av oss tar et oppgjør med egne fordommer. At vi møter hverandre med åpenhet og et utgangspunkt om at den andre alltid har stor verdi og mye vi kan lære av.

Tidskonto kan erstatte tradisjonell foreldrepermisjon

Jeg er tilhenger av at foreldrepermisjonen skal deles likt mellom mor og far. Jeg er lite lydhør for argumenter om amming som ofte dukker opp i en diskusjon om dette. Begrunnelsen for dette er enkel: norsk arbeidsliv regulerer rett til ammefri, noe som medfører at mødre fint kan begynne å jobbe selv om de vil fortsette å amme barna sine. Med dette mener jeg å parkere den biologiske argumentasjonen for at mor bør ha foreldrepermisjonen for seg selv. Det holder bare ikke.
La det være sagt at jeg er sterk tilhenger av at den enkelte familie selv bestemmer hvordan man deler permisjonstiden samme med sitt barn.

Nå er det likevel slik at våre myndigheter bestemmer hvilke permisjonsordninger vi skal ha i Norge. Heldigvis pågår en debatt om foreldrepermisjonen. Mye av diskusjonen handler om hvor mange flere uker som skal gå til far. Jeg mener tiden er moden for å utfordre modellen for foreldrepermisjon mer radikalt enn som så.

Dette er hva jeg ønsker: dagens ordning med foreldrepermisjon i barnets første leveår bør erstattes med tidskonto-ordning på minst 15 måneder per barn som foreldrene selv disponerer frem til barnet er f.eks 12 år. Slik kan dene enkelte familie velge om de vil være hjemme de første 15 månedene i ett strekk eller om de vil spre permisjonen ved for eksempel å ha en uke lekstra ferie over noen år eller fri en dag i uken i en enda lengre periode.

Så er det slik at vi i Norge har utfordringer når det gjelder likestilling mellom kjønnene i forhold til rollen som forelder. Dette har jeg skrevet om i tidligere innlegget "Morisme - pappa er ikke likestilt". Utfordringen er altså å få til en permisjonsordning som balanserer den enkelte families frihet mot arbeidet for likestilling og barnets beste.

Jeg har derfor - etter mange runder med meg selv - erkjent at jeg stemmer for en regulert fordeling av en ny tidskonto: både mor og far må ta minimum 4 måneder hver av de totalt 15 månedene.

Hvorfor? Fordi far er like viktig for barnet som mor. Fordi vi trenger "kvotering" som hjelper oss på vei mot reell likestilling i forhold til omsorg for barn.

Morisme - pappa er ikke likestilt

Jeg innfører herved et nytt begrep: morisme. Med morisme mener jeg fokuseringen på mor som overlegen omsorgsperson og forelder. Jeg opplever at morismen er sterkt representert i dagens Norge, også blant yngre voksne og ferske foreldre. Pappa er ikke likestilt med mamma. Jeg skal gi noen eksempel.

1. En mann jeg kjenner er på helsestasjonen med sin baby. Helsesøster ser ham i øynene og spør: "Vil mor at barnet skal veies?". Hun går med andre ord på autopilot, hun ser ikke en gang at det er en far hun har foran seg.

2. En mann som står meg nær var på foreldremøte i barnhagen. Det var mange fedre på dette møtet, og det ble bemerket: "Så fint at det er så mange pappaer her da! Det er moro." Ikke særlig anerkjennende å høre for fedrene. Som om det var noe kuriøst over at så mange menn faktisk stilte opp på møte som omhandlet deres barn. Foreldremøte fortsatte med mange presentasjoner og gjennomgående ble uttrykket "mor og barn" brukt - med en overvekt av fedre tilstede.

3. Svært mange par jeg kjenner eller har snakket med har kommet med følgende type uttalelse når det gjelder svangerskapspermisjon: "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forledrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme". Jeg kommer tilbake til dette punktet om litt.

Staten favoriserer mor
Morismen er også offentlig regulert, her er noen eksemepl:
- Barn får automatisk samme fastlege som mor
- Barn flytter automatisk på mors flytteregistrering
- Barnetrygden kommer automatisk inn på mors konto

Denne myndighetsbaserte forskjellsbehandlingen viser at likestilling mellom kjønnene er misforstått til å kun omhandle rettigheter for kvinner. Vi har da vel kommet lenger enn dette!

Person avgjør
Om man er en god forelder avhenger ikke av kjønn, men av hvem man er som menneske. Jeg mener mange gjør seg selv og sine barn en stor bjørnetjeneste ved å nøre opp under holdninger som går på at mamma er bedre enn pappa. Hva er det som tilsier at dette er riktig? Det er jo den enkelte persons intellekt, evne til empati, omsorgskraft og oppmerksomhet som avgjør hvor godt man mestrer rollen som forelder - alle andre relasjoner for den saks skyld.

Velger vi bevisst?
Offentlige reguleringer preger våre liv. Som sosialliberaler har jeg liten aksept for at myndighetene begrenser mitt og min families liv ved å legge føringer på rollen som foreldre, ved å favorisere mor. Likevel er min mening at de viktigste utfordringene ligger i den private sfæren. Det handler om holdninger. Om oppfatninger. Om noe gammelt noe som henger i.

Det er fortsatt mange av dagens småbarnsforeldre som har vokst opp i hjem med svært tradisjonelle kjønnsrollemønster. Mor hadde omsorgsanssvaret for for barna. Far var forsøger og jobbet ute. Når vi vet at barn lærer av hva de ser foreldrene gjør, ikke hva de sier, så er det forståelig at de gammelmodige kjønnsrollen reproduseres. Og dette skjer kanskje spesielt når barna selv har blitt voksne og reprodusert seg i form av å bli foreldre. Kan det være slik at det man lærte av foreldrenes liv videreføres som automatisk handlingsmønster? Er det slik at den rollefordeling man så i sin egen oppvekst blir fundamentet som preger egne valg? Det er sannsynlig, men jeg tror det er ubevisst. Og fordi det ikke er i tiden får vi nettopp uttalelsen "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forldrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme".

Vi mennesker er jo slik - vi må rasjonelt kunne forsvare våre valg. Det er vanskelig å si "Det bare ble slik. Vi har ikke tenkt så mye på det". Så kanskje er den egentlige grunnen ubevisst læring som favoriserer mor som overlegen forelder og omsorgsperson i forhold til far?

Vi må videre folkens! Barna våre trenger oss som frie, selvstendig velgende foreldre! Far må annerkjennes som like verdifull msorspeson og forelder som mor. Bare slik kan vi få reell likestilling mellom kjønnene.

For å lykkes må myndighetene ta dette innover seg og sørge for lik behandling av mor og far. Men kanskje enda viktigere er det at hver enkelt av oss er bevisst våre valg og sørger for å ikke reprodusere gammeldagse holdninger på autopilot.