Om ytringsfrihet, religionskritikk og hva som krever respekt

Jeg har vokst opp med kristen tro. Jeg har også lest mye i Bibelen, særlig i nysgjerrige og søkende ungdomsår. Det er mye god filosofi i den boken. Og mye lærerik menneskekunnskap, da særlig i det optimistiske nytestamentet hvor folk blir gitt nye sjanser. Det lille jeg har lest i Koranen minner meg om hva jeg kjenner fra Bibelen, og jeg er overbevist om at det finnes mye god visdom også i muslimenes hellige bok. På samme måte som det finnes visdom og klokskap i Buddas fortellinger, Tao Che Ching, Bhagavadgita og andre religiøse skrifter.

Religionshistorien er blodig

Jeg anser meg som et troende menneske. Men jeg har problemer med å forholde meg til religion. Se på historien. Satt på spissen kan mye av verdenshistorien sies å være skrevet i religionen og blodsutgytelsens navn. De kristne som en forfulgt sekt under Romertiden. Korsfarerne i Midt-Østen. Conquistadorene i Sør-Amerika. Jødeforfølgelsen i Europa. Katolikker mot protestanter i Nord-Irland. Shia vs sunnimuslimer i dagens Pakistan. Dette er bare noen påminnelser. Listen er nærmest utømmelig.

Mennesket er ukrenkelig - institusjonene er det ikke

Jeg mener vi alle skal vise respekt for og ikke krenke et individs tro. Men en institusjonalisert religion kan og bør vi fritt debattere og kritisere. Når jeg møter en kineser vil jeg respektere ham. Men statsmakten Kina skal det stå meg fritt å ytre meg om og kritisere. Slik jeg skal møte hver nordmann med respekt, men fritt kunne kritisere landets statskirke, domstoler og regjering. Jeg viser respekt for kunstneren, men kunst skal jeg kunne ha mine meninger om og kunne uttrykke.

Det er vesensforskjell mellom å beskytte mennesker mot krenkende ytringer for noe de er (hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning) og beskytte mot ytringer for noe de har valgt (politisk tilhørighet, religion etc).

For meg er ytringsfriheten ukrenkelig. Men den skal ikke brukes til å krenke individet og den skal ikke brukes i ond hensikt. Fordi religion handler om mennesker i samfunn er det nødvendig og viktig med religionskunnskap- og kritikk.

Ja til karikaturtegninger - nei til mørkemenn

Så hvordan forholder jeg meg til dagens debatt om ytringsfrihet vs karikaturtegninger? Jeg kjenner på et sinne. For jeg synes reaksjonene mot Dagbladets retrykking av tegningene er over alle proporsjoner. Jeg forsvarer Dagbladets valg. Og stiller meg bak dette fra lederen i Dagens Næringsliv i går:

Hvis man finner det ulidelig å leve i et land med normal, liberal ytringsfrihet og med innarbeidet toleranse for sterk religionskritikk, da bør man søke private løsninger.

Noe av det jeg er mest stolt av, og trives best med som bosatt i Norge er at ytringsfrihet og likestilling står så sterkt som det gjør. Det har tatt mange år og og innsatsen til utallige tapre kvinner og menn for å komme dit vi er i dag. Mang en "mørkemann" som har villet undertrykke eksempelvis kvinner, homofile og samer er overvunnet i den lange kampen.

Det er ingen som må bo i Norge og som sådan følge de kulturelle spilleregler og verdier som her er utviklet og etablert.

Mennesker som eksempelvis ikke ønsker ytringsfrihet og likestilling - disse hardt tilkjempede friheter - de trenger heller ikke bo her.

Ja til ytringsfrihet - nei til ny blasfemiparagraf

Nobels fredssenter hadde for en tid siden en fantastisk god og sterk utstilling om ytringsfrihet. Jeg husker godt hvordan jeg kjente på vanskelige følelser og tvil da jeg gikk rundt i alle inntrykkene. For hvor går grensen for hva vi kan tilltate av ytringer? Går det noen grense? Hva er mine grenser? På en mesterlig måte fikk utstillingen oss til å reflektere over ytringsfrihetens dilemma.

Det er ikke så lenge siden Salman Rushdies "Sataniske vers" ble forsøkt stoppet utgitt på norsk. Eller at Statens filmtilsyn faktisk stanset fremvisningen av "Life of Brian" på 80-tallet. Gjennom tiden har den gamle paragrafen sørget for at store forfattere er blitt beskyldt for blasfemi: Marcus Thrane, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Georg Johannesen.

Som liberaler er jeg tilhenger av den såkalt "rasismeparagrafen", men jeg er sterk motstander av at ytringer som omhandler religion skal begrenses. For meg er det vesensforskjell mellom å beskytte mennesker mot krenkende ytringer for noe de er (hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning) og beskytte mot ytringer for noe de har valgt (politisk tilhørighet, religion etc).

Ytringsfrihet, fri religionsutøvelse og menneskerettigheter er fundamentale og ukrenkelige verdier. Det skal være lov å ytre seg frimodig og sterkt, lov å si hva man mener. Så lenge det ikke krenker menneskeverdet, så lenge ytringen ikke krenker enkeltmennesket slik det er.

Sterke ytringer om religion og poltikk og alt annet vi mennesker gjør - det må være tillat. En begrensing av ytringer om religion slik regjeringen går inn for i den "nye blasfemiparagrafen" er intet annet enn en svekkelse av ytringsfriheten og som sådan av det frie mennesket.