Skolestreik for klima - gi 16 åringer stemmerett!

Hvordan vi lever våre liv har betydning for klimaet. Og hvilken stemmeseddel vi velger. Det er på tide å gi 16 åringer stemmerett. 

Forrige fredag marsjerte 1,5 millioner unge mennesker verden over ut av sin klasserom for å streike for klimaet. Hvem ville for få uker siden trodd at det var slik verdens største globale mobilisering for klimaet ville starte?

At det er kraft i sosiale bevegelser, kraft i mennesker som handler sammen har historien vist oss gjentatte ganger. Samfunn endres ikke radikalt fra toppen, ikke på en human og demokratisk måte.

Det som skjer nå kan være begynnelsen på en omveltning. Og det er fantastisk at en ny generasjon leder modig an.

Når klimavitenskapen blir stadig mer presserende og apokalyptisk trenger vi de unges mot, inspirasjon og gnist mer enn noensinne.

Greta Thunbergs tale for i EU 21. februar 2019 bør lese i sin helhet. Hun sa blant annet:

“Mange forsøker å gjøre skolestreiken til et spørsmål om hvorvidt vi går inn for skulking, eller om vi burde gå tilbake til undervisningen eller ikke.
De finner på alle mulige slags konspirasjoner og kaller oss marionetter som ikke kan tenke på egenhånd.
De forsøker desperat å flytte fokus bort fra klimakrisen og endre samtaleemnet.
De vil ikke snakke om det, for de vet at de ikke kan vinne denne kampen. For de vet at de ikke har gjort hjemmeleksene sine, men det har vi.
Når man gjør hjemmeleksene sine, innser man vi trenger en ny politikk, vi trenger en ny økonomi hvor alt er basert på et raskt minkende og ekstremt stramt CO2-budsjett.”

Tidsvinduet for å løse klimakrisen er i ferd med å lukkes.

I morgen går tusenvis av unge ut av klasserommet og streiker for kllimaet. Jeg støtter dem helhjertet, "streiker" fra min jobb og deltar for å vise nettopp det:

https://twitter.com/i/status/1108808516662382592

Synes du dette blir luftig prat og trenger å vite de økonomiske konsekvenser av klimakrisen for å forstå alvoret? Les NOU 2018: 17 Klimarisiko og norsk økonomi

Trå varsomt på en skolestarter

Vi er mange som følger til skolen i disse dager. Mange foreldre som er i skolegården til 5-6-åringene våre har stilt opp på rekke og gått inn i klasserommet. Så går vi til vårt. Og det er mange timer til vi sees igjen.

Da ungene gikk i barnehage fikk vi vite mye om dagens hendelser fra de voksne da vi hentet. Det var så åpent i barnhagen, så mye mer voksentid til hvert barn.

Klasserommet og skolen kan føles som et lukket rom for foreldre til skolestartere. Barna forteller kanskje ikke så mye selv. De kan ha nok med å fordøye alle opplevelser og følelser på sin indre bane. Vi er flere som må passe oss for å ikke bombardere dem med spørsmål. Spørsmålene er så lett ledende, bærer så ofte med seg vår forventning. Vi er jo alle fulle av egne skoleminner og overfører så fort egne følelser til barna. I disse dager skal vi ha to ører og en munn. Så får vi heller tåle å ikke vite så mye.

Vi foreldre skal være los på barnas skute i mange år fortsatt, vi er viktige for dem lenge enda. Men det kan være lurt å minne hverandre på at barna skal leve det meste av livet sitt borte fra oss. Det skal vi hjelpe dem å forberede seg til. Det skal læreren hjelpe dem å forberede seg til.

Det er sagt og skrevet mye om forventning og ønsker til skolen. I disse dager er mitt eneste ønske at du som er lærer for førstereis-barna ser hver enkelt av dem som de er. At du har tid og skaper trygghet på skolen. For det er en fantastisk og stor oppgave du har. Hver av barna i klasserommet foran deg kunne sagt dette:

I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread upon my dreams

Lærernes streik og livets lære

Her sitter jeg og forbereder morgendagens undervisning i Entreprenørskap og bedriftsutvikling for noen av de 17 åringene som skal være med å løfte Norge ut av oljealderen. 

Så kommer jeg over et dikt jeg selv vokste opp med. Et dikt som må opp på veggen igjen nå - som en støtte til lærernes streik. 

En ting er at jeg og mange kollegaer forbereder oss mye mer enn en 8-16 arbeidsdag kan gi rom for. Større er det at denne streiken kan være uttrykk for kamp om menneskesyn og hva ledelse er.

Mitt høyeste mål som lærer er å bidra til at elevene mine blir selvstendige. At de kan bestemme seg, ta gode valg og stå stødig i livet. Tørre å rekke opp hånda. For å oppnå dette må de kunne noe, kjenne seg trygge på at de kan noe. De må trene seg gode på å samarbeide med andre. Og de må oppleve å få frihet og ansvar for selv å kunne ta ansvar og utvikle selvstendige - innenfor trygge rammer jeg som leder har ansvar for å skape. 

Jeg har vært 15 år i næringslivet før jeg nå kombinerer lærerjobb med eget firma. Er det ikke ganske likt for voksne på en arbeidsplass? Er det ikke også slike rammebetingelser som lærere med ansvar for neste generasjon bør ha; ansvar, frihet, samarbeid og rom for å utvikle selvstendighet - innenfor gode rammer?  

Vi høster som vi sår. Både voksne i møte med barn, lærere i møte med elever og arbeidsgivere i møte med arbeidstakere. Derfor må dette diktet opp på veggen igjen!

Livets lære

Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme.
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med fusk
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre.
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit.
Barn som et vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn.
Barn som er vant til ros lærer å påskjønne andre.
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke.
Barn som er vant til lesning lærer seg å tenke.
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse.
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet. 

~ Dorothy Law Nolte (Oversatt av Andre Bjerke)

Gjennomtenkt. Om lederjobben som lærer

Ill.foto, lånt fra kildenett.no

I fire uker har jeg vært lærer i en 9. klasse. Det vil si - jeg har vært i praksis som PPU-student, jeg har gått fra å være observatør til å planlegge og gjennomføre undervisning på egenhånd. Min medstudent og jeg var heldige, vi fikk oppleve en skikkelig fin klasse og vi fikk en formidabelt god veileder i læreren vi fulgte. Parallelt med praksis har vi skrevet oppgave om klasseledelse og vi har selvfølgelig reflektert over hva vi har opplevd. Jeg kunne skrevet mye om hvor fort jeg ble glad i elevene og hvor inderlig jeg ønsker dem alt godt videre i livet. Men her er fokus på den læring jeg tar med meg inn i andre klasserom og i møte med mine kunder i næringslivet. 

Når jeg skal oppsummere hva fire uker i klasserommet har lært meg er det enkelt å løfte frem en tittel; GJENNOMTENKT. Jeg har jobbet med kommunikasjonsledelse i næringslivet i 15 år. I løpet av denne tiden har jeg holdt mange kurs, ledet en rekke workshops og bidratt til opplæring. Jeg har rimelig god kompetanse til å sette en klar agenda og skape forutsigbarhet for hva som skal gjennomføres, jeg er tydelig i min kommunikasjon. I alle år har jeg bestrebet god forberedelse og godt håndverk i det arbeidet jeg gjør. 

Alt kan skje alltid

Så møter jeg lærerjobben. Og jeg innser raskt at skal jeg være god i denne lederjobben er kravene meget høye. Oppstart av timen med tydelig presentasjon av mål for arbeidet, hvorfor og hvordan vi skal gjøre det er bare forbokstaven av hva god forberedelse innebærer. For som lærer må jeg ha tenkt gjennom alt. Hva gjør jeg hvis noen har glemt å laste opp dokumentet vi jobber med? Hva med han som kommer inn med neseblod etter slåsskamp? Hva hvis vi ikke rekker gjennom det jeg hadde tenkt? Hva med de to som blir tidlig ferdig og synes pensum er for enkelt? Hvordan får jeg med de som ikke selv rekker opp hånda i den muntlige dialogen? Hva med hun som sovner sittende oppreist og som jeg vet har foreldre i skilsmisse? Hvordan motivere de som ikke har tenkt å studere videre, men lengter ut i jobblivet allerede? Hvordan sikrer jeg at alle forstår de sentrale fagordene i teksten? Og hvordan gjennomfører jeg prinsippet om tilpasset opplæring hvor den enkelte elev, basert på sitt prestasjonsnivå skal utfordres til å utvikle seg videre … når jeg har 45 minutter til rådighet og kompetansemålet er at vi skal lære om årsaker til 1. verdenskrig?  

Hel ved

"Alt kan skje alltid" sa filosofen Arne Næss - og det er et utsagn jeg tar med meg. For når jeg leder en klasse med 27 14 åringer kan det ikke være dødtid i opplegget, jeg må ha tenkt gjennom alt. Hvis ikke jeg har ledelsen sitter det en gjeng på 27 andre som gjerne overtar. Det vil vi jo ikke at skal skje, verken dem eller jeg. Derfor satser jeg på det jeg tror på når det gjelder all ledelse: hjarte på rette staden og vett i panna. Være hel ved. Og gjennomtenkt. Jaggu har jeg respekt for lærerjobbens lederutfordringer. Gjennomtenkt is the new black. 

  

Om utfordring i norsk skole og flikking på rustent vrak

Professor Hilde C. Bjørnland fra Handelshøyskolen BI har i dag debattartikkel på trykk i Dagens Næringsliv. Hun stiller gode spørsmål til hvorfor den norske skolen bare har gjennomsnittlige resultater i lesing, matematikk og naturfag. Hun viser til forskjellen fra våre naboland ved at norsk skolehverdag er bestemt sentralt, at det undervises færre skoletimer i matte og naturfag og at norsk skole sliter med manglende disiplin. Bjørnland stiller videre spørsmål om "trivsel er en funksjon av økt prestasjon og mestringsfølelse og ikke omvendt?" .

Bjørnlands artikkel er interessant. Det som undrer meg er svaret på utfordringene. BI-professorsen etterlyser mer matte og naturfag og anser tydeligvis disse fagene som avgjørende for å mer innovasjon og konkurransekraft for nasjonen Norge. Men HVORDAN undervisningen skal foregå, og hva som er den egentlig årsaken til at norsk skole kun har gjennomsnittlige resultater mener jeg hun ikke kommer i dypden på. 

Det gjør derimot Sir Ken Robinson. Det er et paradigmeskifte som behøves hevder han.

Det hjelper ikke å "flikke på det rustne vraket" av et skolesystem med flere mattetimer er mine ord. Fokus bort fra undervisning. Fokus inn på læring. Fokus bort fra skillet hode og kropp. Fokus inn på at vi er hele, sanselige mennesker som lærer på svært mange ulike måter.

Jeg anbefaler sterkt at du bruker 10 minutter på å se og høre Robinson forklarer forbilledlig pedagogisk:

Kutter skolen hodet av kroppen?

"Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes... vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?" Dette utdraget er hentet fra dagens gode blogginnlegg på NIH-bloggen som jeg følger med interesse. 

Kroppen ja. I det siste har jeg tenkt en del på kroppen. På hode og kropp. Og vår tids store tabbe i å sette et kunstig skille mellom nettopp hode og kropp. 

Barn må gripe for å begripe
Små barn putter alt i munnen, for munnens sanseorganer hjelper barnet å forstå tingen det holder i hendene. Øynene trenger hjelp for å skape opplevelsen for barnet. 

En 3 åring vil også gjerne ta på ting når tingen skal oppleves og forstås. Hun vil kjenne struktur og aller helst test ut hvordan tingen kan brukes. Kan den kastes opp i luften? Lager den lyd? Hva smaker den? Øynene er ikke nok. En auditiv presentasjon på et museum er ikke nok. Det som kan tas på og gjøres huskes mye bedre. 

Før barnet begynner på skolen lærer det med hendene, øynene og ørene. Sansene og bruk av kroppen er vei til forståelse, mening og til ny kunnskap. Barnet lærer av erfaring. Å lære av erfaring er å foreta en forbindelse bakover og fremover mellom det vi foretar oss med ting og det vi nyter eller lider som en konsekvens av dette. 

Når barnet sanser og handler er dette eksperiment med verden for å finne ut hvordan den er, det barnet opplever er læring - oppdagelse av hvordan ting henger sammen. 

Skolen kutter hode av kroppen
Så kommer skolen. Og nå setter jeg ting på spissen, jeg vet at det er mange gode pedagoger der ute som er bevisst hele barnet, hele mennesket. Men altså - så begynner det lille mennesket på skolen. 
Det lille mennesket er ikke forandret i sitt vesen selv om det blir plassert på en stol ved en pult. Det er fortsatt like sanselig, behovet for å gjøre for å lære er der like fullt. 

Dessverre blir barnet på skolen altfor ofte betraktet som tilskuere. Læreren underviser. Og undervisning er som kjent ikke ensbetydende med læring. Det har gjennom tidene foregått mye undervisning som ikke har resultert i læring! 

Eleven betraktes som en som skal absorbere kunnskap direkte, uten å skaffe seg erfaringer selv. Uten å bruke andre sanser enn øyne, ører eller hånden til å holde en blyant. 

Skillet mellom hode og kropp oppstår. Noe som blir betraktet som intellektuelt blir atskilt fra den fysiske kroppen. Faktisk blir den fysiske kroppen ofte en utfordring. Kroppen har jo fortsatt lyst til å være med den. Hendene har lyst til å ta på, beina løpe og hoppe. Men kroppens behov for erfaring for å lære må undertrykkes. Den skaper jo støy i undervisningen. På skolen er kroppen med ett blitt brysom, den som til nå har vært så god hjelp i barnets møte med verden. 

Slik brytes den viktige forbindelsen mellom hode og kropp. Det skapes et kunstig skille hvor kroppen blir distraherende, et onde som må bekjempes. 

Stakkars ungdomsskoleeleven!
Han har jo med seg den hormonelle kroppen sin inn i hver time. Og kroppen har ikke lyst til å sitte stille bak en pult i timevis. Den gjør opprør! Og ungdommen sitter der i sin indre kamp mellom hode og kropp. 

Er det skillet mellom hode og kropp som er årsaken til disiplinutfordringene i skolen? Lærerens kamp mot elevenes kropper. Vær stille. Sitt stille. Vis mekanisk oppvakt interesse. Opptre likt. 

Ikke bare er denne kampen en påkjenning både for læreren og elevene. Den fratar også elevene kroppslig aktivitet som kilde til læring, som betydningstilegnelse. Resultatet blir en spenning mellom ren likegylighet og spenningsutladninger. Slossing i friminuttet, knuffing i gangen. Den forsømte kroppen må ta igjen. Fysiske aktive barn og ungdom blir rastløse og uregjerlige. De som er opptatt av å please læreren bruker energi på den negative oppgaven det er å undertrykke sin egen kropp.

Den "ville" kroppen temmes
Barna lærer at kroppen må hindres. De må ta avstand fra sitt indre ønske om å ta på og gjøre, være fysiske i sin tilegnelse av kunnskap og mening. 

Kanskje det er dette som er den bakenforliggende årsaken til vår tids objektivisering av kroppen. Gjennom skolen øves vi opp i at den skal skilles fra hodet og tenkningen.

Ikke rart vi får vrangforestillinger om egen og andres kropp. 

Henger lærer`n med? Om digital kompetanse

Jeg har lest Abelias glimrende ”regjeringserklæring” for Kunnskapslandet Norge. Hele dokumentet er på 4 sider og jeg anbefaler virkelig at du leser gjennom. Hvis du er interessert i kunnskap, forskning og teknologi. Og det bør du jo være i 2009.

Abelia har i dette dokumentet laget forslag til regjeringserklæring for Norge for Stortingsperioden 2009-2013. 50 punkter for handlinger er ført opp. Jeg vil særlig løfte frem punkt nr 50:

Innføre obligatorisk kvalifiseringsprogram i digital kompetanse for lærere og skoleledere og sertifisere digitalt kompetente skoler.

Dette er et virkelig godt og nødvendig tiltak som jeg håper vår nye regjering vil gjennomføre tidlig i perioden. Alt for mange av dagens lærere får holde på med holdninger som at ”bøker er kilden, jeg vil ikke la meg stresse av de tekniske greiene”, ”å undervise har jeg gjort så lenge, at dette vet jeg best hvordan skal foregå”, ”det er umulig å følge med på ungenes internettvaner, så jeg orker ikke engang prøve” osv osv. Det finnes i 2009 lærer og skoleledere som ikke engang tar i bruk ClasFronter og andre portalløsninger hvor elever, skole og foreldre kan samhandle digitalt. Det er flaut og helt vanvittig at det går an! Min påstand er at du ikke kan være en god skoleleder og lærer i dag hvis du ikke samtidig er digitalt kompetent.

Navigasjon & seleksjon
I dagens overflod av informasjon er evne til navigasjon og seleksjon en stadig viktigere kompetanse for barn og unge. Selvfølgelig har vi som foreldre ansvaret for å gi våre barn den forståelse og kunnskap – og ikke minst verdibasert ryggrad – som skal til for at barna trygt og lærerikt skal bruke nettet. Men hvis ikke læreren, selve forbildet hva gjelder kunnskap vet å forstå og bruke digitale medier mener jeg læreren mangler avgjørende kompetanse for å kunne gjøre jobben sin.

Lære hele livet
Og det hjelper ikke at læreren under utdanningen studerer emnet. For læreren, som for elevene og alle oss andre er bruk av digitale medier en kontinuerlig læringsprosess. Antallet kanaler og mengden innhold øker i akselererende tempo. Utviklingen stanser ikke. Det kan heller ikke vi. Verken som barn, foreldre - eller lærer.