Hva slags blogg er dette?

Denne bloggen er politisk, personlig, arbeidsrelatert og verdibasert.

7. juni 2012

Idolbarn

Scene fra et kjøkkenbord, i et hjem, et sted i Norge"Wow!" 2 åringen sitter konsentrert over sin krussedull-tegning. "Så FLINK du er! Så fantastisk du tegner!"

5 år senere. Scene fra en fotballøkke, et sted i Norge"Heia heia heia!" 7 åringen løper inn i klynga, sparker klomsete etter ballen. Scorer selvmål eller putter hos mostanderen. På sidelinjen står foreldrene, alle særlig opptatt av sitt barn. Barnet sparker. Ballen går nesten, bare neste frem til en medspiller. "Så FLINK du er!" "Glimrende!" 

10 år senere. Scene fra en audition foran et dommerpanel, et sted i Norge17 åringen står frem og synger med sterk innlevelse og masse selvtillit. Det lyder redselsfullt. Dommerpanelet slakter opptredenen. 17 åringen står som et spørsmålstegn. Hva skjedde? Gråter usikkert. Blir deretter sint. "De forstår meg ikke!" Mamma og pappa iler til "Så så så du er verdens flinkeste til å synge lille prins, vi elsker å høre du deg. Du synger helt fantastisk faktisk!"

Bill. merk.: SELVINNSIKT
Er vi i ferd med å oppdra barna våre som små helter? I så fall sørger vi for at de ikke får lært en egenskap som er avgjørende for å fungere på egenhånd i verden: selvinnsikt. 
Vi heier og heier og sier FLINK i annenhver setning. Dette vil ikke bare slå tilbake på oss selv i form av ufordragelige unger som tror de håndterer alt med glans og aldri må streve for å lære eller mestre. Vi utstyrer også barna våre med sosiale handikap. 

Sjøvett

Som foreldre er vi los ombord på våre barns skute noen få år. Snart skal de ta på seg kapteinslua og håndtere ukjent farvann og det store havet på egen hånd. Da må nødvendige ferdigheter og egenskaper være på plass. Som foreldre har vi ansvaret for å lære barna sjøvett. 
Når vi heier på alt ungene gjør og legger til rette for at livet hele tiden skal være så behagelig som mulig for dem vil de etterhvert behandle oss som tjenere. Enda verre er det at vi på denne måten oppdrar dem til å velge minste motstand vei. 


Utholdenhet. Innsats. Håndtering av motstand, endring og uforutsigbarhet. Arbeid. Ansvar for fellesskapet. Gjennomføringsevne. Og selvinnsikt fremfor noe. Dette er vesentlige egenskaper - sjøvett - vi må utruste barna våre med. Og det er ingen andre enn vi som foreldre som kan gjøre denne jobben. 


Å heie på den minste bevegelse og koste gulvet foran dem for å sikre glatt bane er en bjørnetjeneste av dimensjoner!


Og det er så lite endring som skal til.

Til 2 åringen ved kjøkkenbordet: "Fine farger, hva har du tegnet?". 


Til 7 åringen på fotballøkka "Heia, heia, stå på. Løp i angrep! Hjem i forsvar!" og når kampen er over "Det så ut som du koste deg da du spilte! Og kult at du scoret. Det er om å gjøre å vinne, men du må også tåle å tape uten å bli sur."


Og til 17 åringen foran dommerpanelet... 

Gir vi skikkelig tilbakemelding underveis vil ikke 17 åringen stå foran dommerpanelet med mindre han faktisk kan synge. Og har trent jevnt og trutt. 

27 kommentarer:

Magne D. Antonsen sa...

Bra blogg!

Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

Susanne K sa...

Du tar opp viktige poenger. Mange foreldre i dag er redde for å ikke støtte barna sine nok og føler de må gi tomme tilbakemeldinger "så flink" "så fin" når barna egentlig bare vil bli sett. De vil ikke egentlig høre at de er "flinke" som sklir ned sklia, men en bekreftelse på at vi deler øyeblikket med dem: "Kiler det i magen når du sklir ned sklia?" Takk for at du beskriver dette så godt!

Anonym sa...

En annen ting som har slått meg, spesielt i min jobb som lærer er at veldig mange unger mangler empati. Det kan virke som om foreldre i dag er livende redd for å gi barna skyldfølelse. Om de gjør noe galt, må de nok ta konsekvensene, men "husk at det ikke er DEG det er noe galt med". Det er alltids en eller annen ekstern grunn for at barnet slo, spyttet, kalte læreren en idiot, stripet opp bilen osv. Og når de skal stå til rette, holder det med å si unnskyld, uten at de på noe vis skal være nødt til å skjemmes over oppførselen sin. Hvordan skal de kunne styres av sin samvittighet, når den aldri har blitt utviklet?

Anonym sa...

BRA!! Deilig å lese!

Og ikke bare handler dette om å lære barna selvinnsikt, men vel så viktig er poenget om barnets behov for anerkjennelse/ å bli sett i kraft av hva det er, fremfor hva det presterer/gjør.

Hele tiden hører jeg foreldre og andre voksne bruke FLINK ordet. Jeg spyr!! Flink å spise, flink å sove, flink å sitte pent, flink å leke... herregud - disse tingene er selvfølger - det er ingen prestasjon å spise! Kommenter heller "så fint du koser deg med maten", "det ser gøy ut" etc.

Slutt å være så enkle med FLINK ordet, beskrev hva dere ser, og vær bevisst hvilken makt som ligger i språket vårt!

Marian Slettebakken sa...

Magne - en ære å bli dagens anbefaling på VG Nett, takk! Statistikken for bloggen min i dag bevitner VGs posisjon som massemedium.

Susanne - jeg er enig! Jeg tror også en forklaring er slitne foreldre som ikke klarer engasjere seg og tyr til innholdsløse "Ja, så bra, så flink du er.." uten helt å følge med. I samvær med barn som med alt annet vi gjør i livet har vi best tilgang på ressursene våre - og bevissthet om egen atferd når vi er uthvilt og har overskudd. Ungene merker jo veldig godt når de får uengasjerte svar fra foreldre som ikke er tilstede i det som skjer. Være seg pga søvnmangel eller bare mobiltasting...

Anonym lærer - dette er et viktig tema. Jeg har stor tro på barnets evne til å forstå og ville gjøre godt. Men ja, det må veiledning til. Og konsekvens når uakseptabel atferd skjer. Min holdning er at skyldfølelse er helt greit når det er på sin plass. Jeg leste forøvrig "Drep ikke en sangfugl" av Harper Lee nylig. En av verdens beste bøker generelt synes jeg. Ikke minst fordi dens skildring og forståelse av barns perspektiv er utrolig sterkt. Skyldfølelse oppstår kun hos barn som vet, som forstår at det har gjort noe galt. Men barn kan også ta på seg skylden for stemning i et hjem, en dårlig tilstand hos de voksne. Så balansegangen i dette er viktig. Åpen samtale, snakk om empati med eksempler er bra tror jeg.

Anonym sa...

Gi de bortskjemte ekle drittungene en real omgang med god gammeldags juling!

Om de ikke trenger det, så gjør det likevel for sikkerhets skyld. Det er jo tross alt disse barnas eget ansvar og skyld at de er som de er, ingen andres!

lammelaartanker sa...

Reell skryt er det mest konstruktive. Jeg er redd foreldre i dag er for slitne til å være foreldre på den måten som gagner ungene mest. Det biter en i leggen i ettertid!

Ann Elin Schüssel sa...

Utrolig kloke refleksjoner! Det er like ille å høre som barn (og voksen) at du er suveren og mye bedre enn andre som å høre at du ikke duger. Dette skaper avstand til andre og en selvvurdering som man han falle i navet av senere! Ser frem til flere slike Mariann....

Amanda sa...

Vet ikke om jeg er enig, eller uenig. Man kan fint skryte av barne sine som 2-åringer og 7-åringer uten at de stiller opp i Idol og tror de er verdensmestere. Det handler om å finne de sidene av barnet de er flinke til og oppmuntre til å dyrke disse sidene. Samtidig la de vite at selv om DE er flinke, kan det hende andre er flinkere, og at ikke alle kan være verdensmestere.

Anonym sa...

For noe vrøvl. Skal barna komme seg frem her i verden, må de ha selvtillit og ikke stå med lua i hånden. Det tok meg 40 år å tørre og tro at jeg var god. Jeg unner ikke barna mine det.

Anonym sa...

Et meget bra innlegg!

Selvfølgelig skal man støtte og hjelpe barna sine, men det er ikke tvil om at mange foreldre gjør barna en bjørnetjeneste av dimensjoner ved å oppheve absolutt alt den lille gjør til en bragd av verdensklasse.

Jeg må alikevel innrømme at å se folk som aldri har møtt motstand - både økonomisk og på andre måter, takket være velmenende men tankeløse foreldre - få seg en skikkelig smell enten de er 15, 20 eller 25 når det går opp for dem at de faktisk bare er et 'vanlig menneske' er stor underholdning.

Anonym sa...

med god selvinnsikt og fornuft, for ikke å snakke om opplæring i god gammeldags folkeskikk blir ikke barna selvopptatte små monstre.. dette er helt klart ett godt eksempel på hvorfor vi foreldre bør sette grenser og "ta tyren med hornene"! for å oppnå god harmoni i hjemmet handler det ikke om å skryte barna opp i skyene, men å gi dem trygghet ved å være åpen og ærlig ovenfor hverandre- både liten og stor:)

Elisabeth, innerst i veien sa...

Jeg er veldig enig, vi skaper en verden av individualister med stor tro på egne ferdigheter. Det er flott med selvtillit, men vi må sørge for å lære bort selvinnsikt og realisme også.

Jeg har skrevet om noe lignende:
http://innerstiveien.blogspot.co.uk/2010/09/selvtillit-overload.html

om du har tid og lyst til å lese.

Codruta sa...

De gangene jeg møter snørrunger, vet jeg at det er foreldrene som er skyld i deres oppførsel. Vi foreldre har ansvar for deres oppvekst og oppførsel.

Jeg vet jeg sier flink litt for ofte (ikke så ofte som de fleste), men det order er bare en brøkdel av resten av setningen. Og jeg er ikke redd for å være streng mot gutten min, selv om det bringer frem tårer (han er 3,5). Selv om han er liten, så lar jeg han ikke tro at han er helten i familien. Jeg ønsker at han skal tro på seg selv, men fortsatt ha empati for andre.

Og som svar til anonyme som brukte 40 år på å tro at han/hun er god, høres ut som om barndommen har vært ganske ille. Men det er en stor forskjell å tro at en person er verdens beste uansett hva man gjør, og å tro at man ikke kan noe som helst. Jeg er så selvsikker at selv om jeg vet jeg er flink til noe, er jeg fortsatt ydmyk. Dessuten handler denne posten om foreldre som oppdrar barna til å tro at verden roterer rundt dem.

Anonym sa...

God dag.
Jeg er lærerstudent og ønsker å bli en ressursperson for mine elever. Det vil innebære å hjelpe barn med utviklingen til selvstendige og ressurssterke voksne.
I dette arbeide ligger bl.a. emner som empati, pågangsmot og respekt for seg selv og andre.
For at vi som studenter en dag skal strekke til,
tror jeg vi flere konkrete eksempler som dette,
isteden for å utallige siteringer fra Piaget og Vygotsky.
Takk for tankevekkende lesning.
-Lærerstudenten

Anonym sa...

Pøs på og si at barna er flinke. De trenger selvtillit. Slik skapes vinnere. Jeg vil ikke ha et barn som står bakerst og ikke tør hevde seg på grunn av manglende selvtillit. Alle går vi på en smell, men da er det bare å fokusere på et annet område som en er god på.

Anonym sa...

Hei! Til tross for at poengene dine virker riktige og at det ser ut som du har rett i følge "logisk" tankegang...Så er jeg uenig. At barna får støtte og ros ifra sine foreldre vil ikke si at barnet går rundt og "innbiller" seg at det er flinkere enn hva som er sannheten. Barn klarer enkelt å se om sine foreldre lyver derimot, og blir nok heller såret, som igjen fører til at barnet mister tillit til om hvor flink de egentlig er.

Det er viktig å skryte og oppmuntre, ikke slå inn med masse skryt når barnet har gjort noe feil/noe som ikke er bra, men heller "ta i litt" når det har vært flinke, eller har forbedret seg i noe. Ærlighet varer som oftest lengst, men skryt og oppmuntring er utrolig viktig for et barn, så ny og usikker på verden og seg selv;)

Anonym sa...

Spennende lesning. I min datters klasse er så i si alle definert som sterke personligheter ( 2 klasse ). På møte med læreren kunne jeg ikke dy meg for å si at det var da merkelig at så mange sterke personligheter havnet i samme klasse, jeg synes heller det vitner om bortskjemte barn!! Så enig sa lærern ......

Therese sa...

Det handler jo ikke om at man ikke skal skryte av barna og ikke gi dem selvtillit, det handler bare om måten man gjør det på!

Jeg skjønner godt hvor bloggeier vil hen, og synes hun forteller dette på en god måte.

Klart vi skal skryte av barna våre, vi skal bare passe litt på hvordan man gjør det.

Flott innlegg!

theamargrethe sa...

TAKK! Endelig noen som tør å si dette. Jeg er fullstendig enig.

Vi skal rose barna våre - men de ER faktisk ikke verdensmestre eller overhodet i familien. Det må de lære.

Man kan se på hunder. Når de tror de er flokklederen går de bananas og blir "problemhunder". Hunder, og barn!, skal IKKE være flokklederen. Enkelt og greit.

Dessverre tror mange barn at de er det.

Skriver under på det Susanne K skrev: "De vil ikke egentlig høre at de er "flinke" som sklir ned sklien, men en bekreftelse på at vi deler øyeblikket med dem. Kiler det i magen når du sklir ned sklien?"
TAKK for at du beskrev det så godt :)

Anonym sa...

Selvfølgelig skal barna få skryt på fotballbanen. En passiv foreldregruppe klarer ikke å skape den entusiasmen som skal til for å holde barna lenge innenfor laget/idretten. Og selvfølgelig skal de få oppbyggende skryt, kan ikke gi nok ros på fotballbanen når barna er i alderen hvor de spiller i flokk.

Anonym sa...

Ser ikke at det det en motsetning i det å ha tro på seg selv og det å ha empati for andre. Jeg ønsker ikke at min datter skal gå igjennom livet med like liten selvtillit som det jeg har hatt. Jeg tror derimot at ord som 'jeg elsker deg' og 'jeg er stolt av deg' er like viktige som 'så flink du er'. Jeg er veldig oppmerksom på hvordan hun er mot andre og jeg kommer til å snakke mye med henne om det når hun vokser opp. Jeg hater baksnakking og mobbing både hos barn og voksne. Vil at hun skal føle at hun er verdt noe, at hun er elsket, at hun viser omtanke og respekt for de rundt seg. Jeg gir henne masse oppmerksomhet og kjærlighet, men er også litt streng og er ikke redd for å stille krav.

Marian Slettebakken sa...

Takk for gode kommentarer og engasjement! En god venninne minnet meg på det sterke utsagnet til Astrid Lindgren: ‎"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig själv." Jeg tror på at mye kjærlighet og tydelig grenser ruster barna godt i livet. En annen kommentar jeg fikk på Facebook var meget treffende: "Det eneste man skal øse over barna er kjærlighet. Å vite, å tro på, at man er verdifull og elsket, vil fjerne hele behovet for applaus."

Anonym sa...

Syntes det er viktig å fortelle at barnet er flink! Hvordan skal man ellers få tro på seg selv. jeg har selv opplevd det å ikke høre positive tilbake meldinger på noe jeg har gjort, og det har jeg higet etter bestandig, selv som voksen har dette plaget meg da jeg føler at ingenting er bra nok for mine foreldre. Det er oppdragelsen som teller her!!! foreldre gir opp kampen når barnet ikke oppfører seg bra, der er hovedproblemet. Å skylle på ros, da er det den enkle utvei! Ligger nok mer til gruns enn som så. Folk bruker for mye ord på barn, da det heller burde skje konsekvenser for handlingene, barn forstår ikke alt og klarer ikke å henge med på alle ord. Timeout og fjerne en gode, er det som virkelig hjelper. Nå til dags er det kun truing fra de voksne men ingen konsekvent, derved blir det bare å rope på ulven, som igjen slår tilbake til en selv ved å ikke få respekt fra barna.

Anonym sa...

Dette er da ikke så vanskelig. Det er lov å rose barna da de er flinke, og å kritisere når de gjør noe som er åpenbart feil. Kritikken bør være konstruktiv, eller følges opp på en konstruktiv måte.
Eks: Om tiåringen lager et fuglehus uten tak og synes det er bra nok, så er det bare å fortelle at på solskinnsdager er det helt topp, mens det er ubrukelig på regnværsdager, maten blir våt og ødelagt. Men om det er vanskelig å lage tak, så kan jeg godt hjelpe til...eller fortelle deg hvordan du gjør det på egen hånd, ok?

Deretter når poden har laget tak, DA er det på tide med entusiasme.

Mvh
Morten

Anonym sa...

Hei

Jeg fikke alt i hendene av foreldrene mine.Når jeg var ferdig på Høgskole og skulle begynne og jobbe var det ganske tøft. Siden jeg ikke hadde trengt og tatt ansvar før. Det kan sikkert være lurt og gi unger litt ansvar og arbeidsoppgaver allerede i tidlig alder. For å ungå et lite smell når det skal ut i verden alene.

Anonym sa...

til deg som tror at jeg hadde en ille barndom siden det tok førti år før jeg trodde jeg var god. Barndommen var ikke ille, men det var på den tiden ikke lov til å si at en var flink i noe. Det er det som har vært problemet. Holdningen var at du skal ikke tro du er noe og i hvert fall ikke bedre enn meg. Da er det faktisk mye bedre å høre at du er flink. Så derfor bygger jeg opp selvtilliten til mine barn med å si at de er flinke.