I en ulvetid

I går kveld leste jeg gjennom National Security Strategy of the United States of America. Under kan du se utsnitt jeg har hentet fra dokumentet (i kursiv). Innholdet preges av dominant språkbruk, innledningens gjentakende bruk av "jeg" og gjennomgående fokus på økonomi - "prosperity". USAs egne interesser settes i forsetet, ideen om å utbre demokrati virker svekket. Strategien bærer preg av at USA ser seg bedre tjent med en internasjonal orden hvor den enkelte stat ivaretar egne interesser.

Photo by Jabin Botsford/The Washington Post

The American people elected me to make America great again. I promised that my Administration would put the safety, interests, and well-being of our citizens first. I pledged that we would revitalize the American economy, rebuild our military, defend our borders, protect our sovereignty, and advance our values. During my first year in office, you have witnessed my America First foreign policy in action. We are prioritizing the interests of our citizens and protecting our sovereign rights as a nation. America is leading again.

USA har valgt isolasjonisme før. Det skulle mye til før landet involverte seg i både 1. og 2. verdenskrig. Men å bli så innadvendt som stormakten er i ferd med under Trump er brudd med amerikansk politikk slik vi har kjent den gjennom mange tiår.

Ser vi på historien fra 1870 til i dag er det ingen overraskelse at nedgangstider og finanskrise åpner veien for høyreekstreme og totalitære ledere. Økonomien treffer alltid politikken hardt.

Dette bekrefter også ny forskning. I dag leser jeg at Manuel Funke ved Kiel Institute for the World Economy sammen med to andre forskere har undersøkt om finanskriser ikke bare har økonomiske, men også politiske konsekvenser. Etter å ha gjennomgått valgresultater og finanskriser i 20 land fra 1919 til 2014, er svaret på det ja. Til Klassekampen uttaler Funke at «Den nye generasjonen av høyrepopulistiske ledere er mye bedre til å styre økonomien enn fortidens blodige diktatorer... dette er en skremmende utvikling ettersom de da kan bruke de gode økonomiske resultatene til å rettferdiggjøre det de ønsker».

Børsindeksen har gått kraftig opp under Trump. Det er byggeboom og utvikling i Erdogans Tyrkia. India under Modis hindunasjonalistisk ledelse kan vise til fortsatt økonomisk vekst. For å nevne noen eksempler.

Kanskje forklarer høyrepopulismes fremvekst etter finanskriser med at dens svar på utfordringene oppfattes som enklere for folk å forstå enn venstresidens mer kompliserte svar, inkludert kritikk av kapitalismen som system.

Det som bør skremme oss er hvordan økonomien kan blinde, eller i det minste sløve oss. Vi kjenner det godt fra 1900-tallets historie, hvordan demokratiet havner under press i krisetider og folk roper på den sterke leder. I forskningen til Funke fremkommer det også fra eksemplene fra 2000-tallet at pressefriheten reduseres i 80 prosent av tilfellene og domstolenes uavhengighet i 60 prosent av tilfellene. Hvis vi følger utenriksnyhetene er bevisene der midt i fleisen på oss, det gjelder mange stater, blant annet Russland, Tyrkia, Ungarn og Polen. I sistnevnte er maktfordelingsprinsippet truet ved at domstolen legges under politisk kontroll. Et skrikende eksempel på at demokratiet er under sterkt press.

Men hva er så USA sikkerhetsstrategi? 

Strategien er på 68 sider. Mine utdrag representerer bare små biter, men gir likevel et inntrykk av hvordan Trumps administrasjon, som anser seg seg verdens eneste supermakt, ser situasjonen: 

Opprustning - også av atomvåpen 
Significant investment is needed to maintain a U.S. nuclear arsenal and infrastructure that is able to meet national security threats over the coming decades.

Romkappløpet har fått en ny dimensjon hvor private aktører er med 
To enable human exploration across the solar system and to bring back to Earth new knowledge and opportunities, we will increase public-private partnerships and promote ventures beyond low Earth orbit with allies and friends.

Det skal demmes opp for Kina og Russlands ekspansjon
China and Russia target their investments in the developing world to expand influence and gain competitive advantages against the United States. China is investing billions of dollars in infrastructure across the globe. Russia, too, projects its influence economically, through the control of key energy and other infra- structure throughout parts of Europe and Central Asia.

Although the United States seeks to continue to cooperate with China, China is using economic inducements and penalties, influeration of the world’s most destructive weapons across the Indo-Pacific region and beyond.

China’s infrastructure investments and trade strategies reinforce its geopolitical aspirations. Its efforts to build and militarize outposts in the South China Sea endanger the free flow of trade, threaten the sovereignty of other nations, and undermine regional stability. China has mounted a rapid military modernization campaign designed to limit U.S. access to the region and provide China a freer hand there. China presents its ambitions as mutually beneficial, but Chinese dominance risks diminishing the sovereignty of many states in the Indo- Pacific.

Europa: Russland utfordrer USAs dominans - og Kina har kommet med sin "urettferdige handelspraksis"
Russia is using subversive measures to weaken the credibility of America’s commitment to Europe, undermine transatlantic unity, and weaken European institutions and governments. With its invasions of Georgia and Ukraine, Russia demonstrated its willingness to violate the sovereignty of states in the region. Russia continues to intimidate its neighbors with threatening behavior, such as nuclear posturing and the forward deployment of offensive capabilities.

China is gaining a strategic foothold in Europe by expanding its unfair trade practices and investing in key industries, sensitive technologies, and infrastructure. 

PS: Det var noen bra ting i rapporten også, så gjenstår det å se om folk finner Trumps holdninger og handlinger som troverdig for uttalelser som dette:
Societies that empower women to participate fully in civic and economic life are more prosperous and peaceful. We will support efforts to advance women’s equality, protect the rights of women and girls, and promote women and youth empowerment programs.

Hvorfor jeg ikke har hentet ut noe om Nord-Korea?

Hva skal vi si? Signalene fra Trumps administrasjon spriker jo i alle retninger og presidenten selv er totalt uforutsigbar. I kombinasjon med Kim Jung-uns risikovilje er dette skremmende. Hva gjelder Nord Korea anbefaler jeg at du hører på podcasts som: North Korea Deep Dive og Nord-Korea. 

Det ser mørkt ut. Det er lett å bli apatisk, å bare dukke ned i hverdagens trivialiteter. Den viktigste boka jeg leste i 2017 var "On Tyranny: Twenty Lessons from the Twentieth Century" av Yale-professor Timothy Snyder. Jeg finner alt i boken hans er relevant for vår tid. Også denne enkle, men vanskelige oppfordringen: 

“Power wants your body softening in your chair and your emotions dissipating on a screen. Get outside. Put your body in unfamiliar places with unfamiliar people.”

Norske bombefly tar ikke sommerferie

Aldri før har Norge deltatt i angripende krig som vi gjør nå. I media kommer det med ujevne mellomrom kritisk søkelys på bombing i Libya eller tilstedeværelsen i Afghanistan. Vel så påfallende er det at mediene jevnlig bringer infotainment som skal gjøre oss sivile mer forståelsesfulle og velinnstilte til pågående militære aksjoner.

I Pakistan står hærens informasjonsavdeling selv står for TV underholdningen på den statlige kanalen PTV.

Infotainment om Norge i krig
Slik TV ville aldri fungert i Norge. Heldigvis. Men vi har våre egne versjoner. Tilpasset vår kultur, vår tradisjon. Vårt utbredte syn på hvem som er helter og hvem som er banditter. Om ikke direkte produsert av våre militære myndigheter så fungerer de som glorifisering av krigen. I det minste bidrar de til at militær karriere fremstår som spennende og attraktivt for en del unge kvinner og menn.

Så bare på det heroiske bildet i dette innlegget. Det illustrerer omtalene av serien “Livredderne i Afghanistan”.

På NRK vises “Norge i krig – oppdrag Afghanistan”. Og antallet nyhetssaker i papirpressen som bygger positivt omdømme rundt norsk militær deltakelse er mange.

Ja, det er også kritiske saker. Det skulle bare mangle. Men antallet medieoppslag som styrker forståelse, aksept og tiltro til norsk deltakelse i Libya og Afghanistan er stort. Og de virker sterkt.

Forsvaret er god på PR
Som kommunikasjons- og PR person kan jeg ikke annet enn å anerkjenne hva forsvaret har fått til av omtale som bygger deres posisjon positivt. Men som borger i et land som deltar i krig er det helt andre oppfatninger og følelser enn anerkjennelse som preger meg. Vel gjøres det en innsats for å redde liv bak frontene. Men jammen gjøres det en innsats for å ta liv også.

Forrige uke skrev hovedstadsavisene om tema de alltid dekker i juli: været, insekter, treningstips, samlivsutfordringer i ferien, kjendiser og en og annen kriminalsak. Samme uke slapp norske F16 fly 25 bomber over Libya.

Vi hørte ikke en lyd.

Gir Forsvaret soldater lyst til å drepe?

Aftenposten bringer i dag en god nyhetssak hvor dette er tittelen. Mitt tilsvar til spørsmålet er ja, det tror jeg.

Når vi mennesker igjen og igjen trener oss på en ferdighet og øver på situasjoner hvor ferdigheten skal tas i bruk. Da vil vi til slutt ønske å finne ut om vi klarer å gjennomføre i en reell situasjon. Vi vil oppleve test på at vi duger. Vi vil prøve maraton når vi har trent langdistanseløping i lengre tid. Vi vil ut i praksis når vi har tilbrakt lang nok tid på medisinstudiet.

Janne Haaland Matlary uttaler at det er et krystallklart skille mellom å trene på krigføring og ønske om å ta liv. Det siste har ingenting med militær profesjon å gjøre, sier hun og kaller det en morbid interesse som ikke hører hjemme blant soldater.

Men det er ikke ønske om å ta liv i seg selv som Forsvaret fremdyrker. Det øvelsene, disiplinen og treningen derimot stimulerer til er ønske om å oppleve krig hvor det å drepe mennesker inngår som en naturlig del. Innbefattet i dette ligger at det oppfattes som legitimt i krig å drepe et annen menneske, i motsetning til i det sivile liv hvor dette er kriminelt.

Argumentet om at det norske Forsvaret er et militært forsvar faller i dag på sin egen urimelighet når Norge deltar aktivt i kamphandlinger i Afghanistan.

Hvem søker militæret?

Vi må vi våge å spørre oss: hvem er det kvinner og menn som tiltrekkes av militæret? Hva er deres motivasjon til å støtte opp om institusjonen hvor læren om å drepe er en fundamental kompetanse? Min påstand er at de færreste gjør det basert på altruisme, å ofre seg for hjem og fedreland. De færreste går inn i militæret for å forsvaret Norge som sin sterkeste motivasjon. Det er langt mer subjektive og egoistiske årsaker som ligger bak. Og naturligvis er de varierende. Å utfordre og strekke egne grenser fysisk og mentalt gjennom de harde øvelser man skal gjennom. Å ønske seg et samhold, å få være del av en flokk. Å komme seg bort fra byen/bygda en stund. Å lære russisk. Eksemplene er mange.

Forsvarets ledertrening

Dette er at argument jeg stadig hører. Jeg er med på at ledertrening i forsvaret mer enn andre steder øver lederne til å takle hardt pressede situasjoner og mye stress. Men utover dette, hva er det ledertreningen i Forsvaret gir som er av verdi i det sivile samfunn? Hva kan overføres til en arbeidsplass, til utvikling av barn? Å besørge lydighet blant de underordnede? Å utøve ledelse basert på hierarki? Å utvikle tilslutning om en kommandostruktur? Å være autoritær mer enn autoritet?

Endring krever debatt

Det er mye jeg ikke vet om Forsvaret og årsaken tror jeg blant annet ligger i manglende åpenhet og debatt. Når Aftenposten ber om svar på konkrete og gode spørsmål i dagens sak, får de ikke det. De mottar bare et generelt svar.

Forsvaret er i endring. Profesjonalisering er aktuelt. Debatten er derfor viktigere enn noensinne.

Den anonyme offiseren i Hæren som Aftenposten har snakket med sier blant annet dette ”Vi er på ett nivå i ferd med å utvikle en krigerkultur, det er vi nødt til når vi deltar i krigshandlinger”.

Er det mulig med krigerkultur hvor ønske om å oppleve krig ikke inngår?