Homo Deus - en kort historie om i morgen

Jeg liker at en historiker skriver om hva fremtiden kan bringe. For hva skal vi med historie om ikke nettopp å lære av det som har skjedd for klokere å kunne møte morgendagen. Og jeg liker lange linjer og store spørsmål som denne boka løfter frem.

Forfatter og historiker Yuval Noah Harari ble kjent for alvor da han skrev “Homo Sapiens, en kort historie om menneskeheten”. Han tar med seg hovedessensen fra denne når han i “Homo Deus” ser fremover. For mens menneskenes historie alltid har handlet om håndtere sult, sykdom og krig er det helt andre utfordringer som vil møte oss fremover.

Menneskehetens nye agenda vil ifølge Harari sannsynligvis handle om udødelighet, lykke og guddommelighet - deus. Teknologisk utvikling blir avgjørende, for maskinene, for organiske vesen.

“Religion is interested above all in order. It aims to create and maintain the social structure. Science is interested above all in power… Modern societies believes in humanist dogmas, and uses science not in order to question these dogmas, but rather in order to implement them”. Hararis bok er særlig god fordi den utfordrer strukturer og institusjoner som vi lett tar for gitt. Som humanismen, det liberale demokratiet og det frie markedet.

Teknologi - demokrati

Vi vet fra historien at krig og demokratiutvikling henger sammen. Elitene har aldri gitt fra seg privilegier uten å ha vært nødt til det, gjerne av militære eller økonomiske hensyn. Det var behovet for krigere til flåten og hæren som medførte at borgere i Athen fikk demokratiske rettigheter. Militær innsats ble belønnet med stemmerett, noe måtte de jo lokkes med, handelsfolk og håndverkere som helst ville holde på med sitt. De moderne armeenes behov for en hærskare av menn var vesentlig i utvidelsen av borgerrettigheter. Økonomiens behov for masser av hender (industrielle revolusjon) forklarer utviklingen av arbeiderrettigheter og videre demokratiutvikling.

Hva vil da skje når hverken militæret eller økonomien lenger trenger alle disse hendene, når krig og produksjon blir gjort av maskiner og avansert teknologi? Hvordan vil synet på mennesket bli, ikke minst holdning til mennesker uten utdanning og high skills?

Algoritmer

Harari presenterer tankevekkende eksempler på teknologisk utvikling som allerede er en realitet. Historien om “transcranial helmet” som brukes til trening av snikskyttere (fjerner redsel og forstyrrende tankestrøm, gir full fokus på oppgaven) og innoperert chip i hjernen som fjerner depresjon er bare to eksempler som allerede er en realitet. Like interessant er det hvordan “Homo Deus” utfordrer med spørsmål om hvordan etiske dilemmaer og menneskelige relasjoner vil bli i møte med kunstig intelligense, machine learning og den ufattelige bruken av algoritmer som foregår. 

Elon Musk om kunstig intelligens

Visstnok skal Facebooks algoritmer allerede i dag være “...a better judge of human personalities and dispositions than even the people's friends, parents and spouses”. 

Men fortsatt er det en ting som skiller mennesker fra kunstig intelligens; vi har bevissthet. Det har ikke maskinene lært seg. Ikke enda.

I det 21. århundret er våre personlige data trolig den den mest verdifulle ressursen vi mennesker har å tilby. Og da kan vi jo tenke litt over hvor bevisste vi egentlig er. For personlige data er nemlig den ressurs “... we are giving away to tech giants in exchange for email services and funny cat videos”...

Anbefaler boken i sin helhet!
Les Aftenposten om "Fem områder av livet som endres med kunstig intelligens" og lytt gjerne til disse gode podcastene:

• How powerful os Facebook's algorithm?
• Is privacy dead? 
• Can We Teach Robots Ethics? 
• The future of cars 

Trå varsomt på en skolestarter

Vi er mange som følger til skolen i disse dager. Mange foreldre som er i skolegården til 5-6-åringene våre har stilt opp på rekke og gått inn i klasserommet. Så går vi til vårt. Og det er mange timer til vi sees igjen.

Da ungene gikk i barnehage fikk vi vite mye om dagens hendelser fra de voksne da vi hentet. Det var så åpent i barnhagen, så mye mer voksentid til hvert barn.

Klasserommet og skolen kan føles som et lukket rom for foreldre til skolestartere. Barna forteller kanskje ikke så mye selv. De kan ha nok med å fordøye alle opplevelser og følelser på sin indre bane. Vi er flere som må passe oss for å ikke bombardere dem med spørsmål. Spørsmålene er så lett ledende, bærer så ofte med seg vår forventning. Vi er jo alle fulle av egne skoleminner og overfører så fort egne følelser til barna. I disse dager skal vi ha to ører og en munn. Så får vi heller tåle å ikke vite så mye.

Vi foreldre skal være los på barnas skute i mange år fortsatt, vi er viktige for dem lenge enda. Men det kan være lurt å minne hverandre på at barna skal leve det meste av livet sitt borte fra oss. Det skal vi hjelpe dem å forberede seg til. Det skal læreren hjelpe dem å forberede seg til.

Det er sagt og skrevet mye om forventning og ønsker til skolen. I disse dager er mitt eneste ønske at du som er lærer for førstereis-barna ser hver enkelt av dem som de er. At du har tid og skaper trygghet på skolen. For det er en fantastisk og stor oppgave du har. Hver av barna i klasserommet foran deg kunne sagt dette:

I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread upon my dreams

Lærernes streik og livets lære

Her sitter jeg og forbereder morgendagens undervisning i Entreprenørskap og bedriftsutvikling for noen av de 17 åringene som skal være med å løfte Norge ut av oljealderen. 

Så kommer jeg over et dikt jeg selv vokste opp med. Et dikt som må opp på veggen igjen nå - som en støtte til lærernes streik. 

En ting er at jeg og mange kollegaer forbereder oss mye mer enn en 8-16 arbeidsdag kan gi rom for. Større er det at denne streiken kan være uttrykk for kamp om menneskesyn og hva ledelse er.

Mitt høyeste mål som lærer er å bidra til at elevene mine blir selvstendige. At de kan bestemme seg, ta gode valg og stå stødig i livet. Tørre å rekke opp hånda. For å oppnå dette må de kunne noe, kjenne seg trygge på at de kan noe. De må trene seg gode på å samarbeide med andre. Og de må oppleve å få frihet og ansvar for selv å kunne ta ansvar og utvikle selvstendige - innenfor trygge rammer jeg som leder har ansvar for å skape. 

Jeg har vært 15 år i næringslivet før jeg nå kombinerer lærerjobb med eget firma. Er det ikke ganske likt for voksne på en arbeidsplass? Er det ikke også slike rammebetingelser som lærere med ansvar for neste generasjon bør ha; ansvar, frihet, samarbeid og rom for å utvikle selvstendighet - innenfor gode rammer?  

Vi høster som vi sår. Både voksne i møte med barn, lærere i møte med elever og arbeidsgivere i møte med arbeidstakere. Derfor må dette diktet opp på veggen igjen!

Livets lære

Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme.
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med fusk
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre.
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit.
Barn som et vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn.
Barn som er vant til ros lærer å påskjønne andre.
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke.
Barn som er vant til lesning lærer seg å tenke.
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse.
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet. 

~ Dorothy Law Nolte (Oversatt av Andre Bjerke)

Kast voksen-angsten ut med badevannet!

Min generasjon av +/- 40 åringer, vi er latterlige. Vi er tusenvis av etablerte middelaldrende mennesker som surrer rundt i livet med angst for å bli, for å være ...voksen. 

Vi er hektisk tilstede i sosiale medier hvor vi gir hverandre voksenpoeng for å gjøre noe eller handle inn ting som minner oss om hva vi så foreldrene våre gjorde, ting og handlinger vi forbinder med tilværelsen som etablert.

Vi farger bort grått hår, fjerner rynker og magefett og scroller oss gjennom skjermer og kanaler og synes ikke vi har tid til noen ting.

Vi lider av "skal få med meg alt, later som alt er som før selv om det absolutt ikke er det-syndromet".

Hvorfor er den så utbredt, denne angsten for å bli voksen? Hvorfor aksepterer vi en kultur som så til de grader ikke anerkjenner voksenlivet og lenger frem - alderdommen?

Det er på tide - ikke å bli - men å være voksen!

Det betyr ikke at ingenting nytt skal skje. Det betyr ikke at endring og utfordring var noe vi opplevde før. Det beste med å bli eldre er jo nettopp at mulighetsrommet utvides! Du er langt klokere nå enn for 10 år siden. Sannsynligvis er du roligere og modigere også. Kanskje er du flinkere til å være tilstede? Kanskje er det nettopp dette småbarnslivet har lært deg, tilstedeværelse og evne til å oppleve lykke i små øyeblikk?

Det er ikke sant at familielivet sliter ut alle. For mange gir det ny energi. Noe fast å holde i i en verden hvor allting snurrer rundt med oss. Kanskje er det nå du opplever at du er blitt kjent med deg selv. At du vet hva du står for. Har dine meningers mot. Kanskje det er nå du er erfaren nok til å ta selvstendig stilling til romaner, politiske pamfletter og tv-dokumentarer? Kanskje er det først nå du slapper av på kafé alene eller jogger fordi det er et mål i seg selv, ikke et middel til en slankere kropp?

Det er godt å bli eldre!

• Det er fint å stoppe etter ingressen i en kronikk, bla videre og tenke at dette trenger du ikke lese ferdig. Det interesserer deg ikke nok. 
• Det er befriende å være hjemme kveld etter kveld uten å føle på at du må ut for å kjenne at du lever. 
• Det er godt å slites med eksistensielle spørsmål om hvilken jobb du egentlig bør ha eller hvor du helst bør bo - for så å erkjenne at dette er dypt menneskelig, og det er tegn på våkenhet å være en som kontinuerlig stiller spørsmål ved egne valg og handlinger. 
• Det er godt å kjenne på at (livs)erfaring gjør deg enda mer attraktiv i arbeidslivet.
• Det er godt å forstå at det viktige er å kunne noe, å gjøre noe - ikke være noe. 
• Det er fantastisk å vite at du betyr noe for andre mennesker. Både de på 1, 1,5 og 2 meter.   
• Og det er fint å få briller så du kan lese enda mer.

Gjennomtenkt. Om lederjobben som lærer

Ill.foto, lånt fra kildenett.no

I fire uker har jeg vært lærer i en 9. klasse. Det vil si - jeg har vært i praksis som PPU-student, jeg har gått fra å være observatør til å planlegge og gjennomføre undervisning på egenhånd. Min medstudent og jeg var heldige, vi fikk oppleve en skikkelig fin klasse og vi fikk en formidabelt god veileder i læreren vi fulgte. Parallelt med praksis har vi skrevet oppgave om klasseledelse og vi har selvfølgelig reflektert over hva vi har opplevd. Jeg kunne skrevet mye om hvor fort jeg ble glad i elevene og hvor inderlig jeg ønsker dem alt godt videre i livet. Men her er fokus på den læring jeg tar med meg inn i andre klasserom og i møte med mine kunder i næringslivet. 

Når jeg skal oppsummere hva fire uker i klasserommet har lært meg er det enkelt å løfte frem en tittel; GJENNOMTENKT. Jeg har jobbet med kommunikasjonsledelse i næringslivet i 15 år. I løpet av denne tiden har jeg holdt mange kurs, ledet en rekke workshops og bidratt til opplæring. Jeg har rimelig god kompetanse til å sette en klar agenda og skape forutsigbarhet for hva som skal gjennomføres, jeg er tydelig i min kommunikasjon. I alle år har jeg bestrebet god forberedelse og godt håndverk i det arbeidet jeg gjør. 

Alt kan skje alltid

Så møter jeg lærerjobben. Og jeg innser raskt at skal jeg være god i denne lederjobben er kravene meget høye. Oppstart av timen med tydelig presentasjon av mål for arbeidet, hvorfor og hvordan vi skal gjøre det er bare forbokstaven av hva god forberedelse innebærer. For som lærer må jeg ha tenkt gjennom alt. Hva gjør jeg hvis noen har glemt å laste opp dokumentet vi jobber med? Hva med han som kommer inn med neseblod etter slåsskamp? Hva hvis vi ikke rekker gjennom det jeg hadde tenkt? Hva med de to som blir tidlig ferdig og synes pensum er for enkelt? Hvordan får jeg med de som ikke selv rekker opp hånda i den muntlige dialogen? Hva med hun som sovner sittende oppreist og som jeg vet har foreldre i skilsmisse? Hvordan motivere de som ikke har tenkt å studere videre, men lengter ut i jobblivet allerede? Hvordan sikrer jeg at alle forstår de sentrale fagordene i teksten? Og hvordan gjennomfører jeg prinsippet om tilpasset opplæring hvor den enkelte elev, basert på sitt prestasjonsnivå skal utfordres til å utvikle seg videre … når jeg har 45 minutter til rådighet og kompetansemålet er at vi skal lære om årsaker til 1. verdenskrig?  

Hel ved

"Alt kan skje alltid" sa filosofen Arne Næss - og det er et utsagn jeg tar med meg. For når jeg leder en klasse med 27 14 åringer kan det ikke være dødtid i opplegget, jeg må ha tenkt gjennom alt. Hvis ikke jeg har ledelsen sitter det en gjeng på 27 andre som gjerne overtar. Det vil vi jo ikke at skal skje, verken dem eller jeg. Derfor satser jeg på det jeg tror på når det gjelder all ledelse: hjarte på rette staden og vett i panna. Være hel ved. Og gjennomtenkt. Jaggu har jeg respekt for lærerjobbens lederutfordringer. Gjennomtenkt is the new black.