I den siste tids debatt om aktiv dødshjelp er uttrykket ”uverdig liv” brukt gjentatte ganger. Hva er et uverdig liv? Er det et uverdig liv å være manisk depressiv? Å ha Downs syndrom? Uslukkelig kjærlighetssorg? Er det et uverdig liv å leve videre etter at man har mistet sin 4-åring i en trafikkulykke? Er det uverdig å være blind? Å ha panikkangst?
Fysisk sykdom med sterke smerter og alderdom ser ut til å prege debatten om aktiv dødshjelp. Det er altfor enkelt. Mennesker med sterke psykiske smerter forteller om selvskading, det å påføre seg fysiske smerter kan virke midlertidig lindrende på deres psykiske lidelser. Det hjelper å få vondt fysisk når den indre mentale smerten blir uutholdelig. Har et menneske, en 19-åring, med slike psykiske smerter et uverdig liv? Bør staten hjelpe vedkommende til å ende livet sitt?
Aktiv dødshjelp må bestemmes av noen, av leger, av statsansatte. Naturligvis i samråd med det lidende menneske. Grensene for når et liv skal kunne tas blir satt av andre enn den som livet eventuelt skal tas fra. For meg er et menneskes liv ukrenkelig. Et menneske skal selv bestemme over eget liv og egen kropp. Dette er grunnleggende for den menneskelige integritet. Og et er grunnleggende for mitt verdisyn.
Så vil noen trolig argumentere for at det blir helt annerledes hvis jeg selv opplever dette i nær familie. Jeg har to bestemødre i min storfamilie hvis liv går mot slutten. Den ene har aggressiv kreft og mister livet sakte, men sikkert av sykdom og fysiske smerter. Den andre mister livet, første ved å miste seg selv og omverdenen gjennom demens, at hjernen hennes gradvis taper sin mentale kapasitet. Siden vil kroppen hennes dø. Det er vondt å være vitne til deres lidelser. Men hvem er jeg til å kunne gi råd om livene deres skal ta slutt før døden naturlig kommer?
I store samfunnsrelaterte spørsmål må vi klare å bevege oss opp over egen privatsfære, opp på et mer generelt og prinsipielt nivå. Når vi skal ta stilling til vanskelige saker som aktiv dødshjelp blir derfor vesentlige spørsmål vi bør søke svar på: hvilket syn på det menneskelige liv ønsker vi at skal prege vårt samfunn? Hvordan forholder vi oss til sykdom, lidelse og uførhet i vår tid? Hvor går grensen mellom det private og det offentlige?
Vi må også ta med oss erfaring fra andre steder i verden. En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at 55 % av dem som ville benytte seg av retten til aktiv dødshjelp, gjorde det fordi de ikke ville være en byrde for familien. Vi må aldri komme dit at retten til å dø, kan oppleves som en plikt til å dø for å skåne andre.
