Farewell to Facebook

Det startet med at jeg oppdaget at et gammelt etternavn var oppført mot min vilje i parentes bak navnet mitt på Facebook. Dette navnet sluttet jeg å bruke for 12 år siden, 2 år før jeg registrerte meg på Facebook. Jeg forsøker å fjerne det gamle navnet, men får det ikke til.

Samtidig er jeg lei av å gi fra meg så mye data til en aktør med langt mer makt enn de fleste nasjonalstater. Jeg ønsker meg ut, men jobben min innebærer at det er vrient å være foruten en konto som jeg bruker for å hjelpe kunder.

Logoens egentlige mening? ;-)

Jeg bestemmer meg derfor for å "skru ned" min personlig profil og sletter all info om studier, tidligere arbeidsgivere, markedsinteresser og går ut av mange grupper.

Det som skjer er ikke til å ta feil av. Denne slettingen har forvirret Facebooks algoritmer, jeg har fjernet knaggene som benyttes for å linke mine aktiviteter og interesser med likesinnede (og markedsaktører som vil selge til folk med min profil) og resultatet er at mine poster ikke finner veien ut som før, og feeden jeg selv mottar preges av upolitiske bilder og updates.

Når jeg så bestemmer meg for å opprette en ny Facebook-konto som jeg tenker å holde på et minimumsnivå av personlig deling viser det seg å bli svært vanskelig.

Først når jeg går via privat nettsurfing får jeg faktisk til å opprette ny konto (ja, jeg skjønner at jeg ikke kan ha noe autolagret på nøkkel). Jeg oppretter profilen Marian RS, bruker epost fra jobb og laster opp et bilde hvor jeg har pannelugg og briller. Det er ikke greit for Facebook. Jeg får denne meldingen:

Bilde var altså ikke godt nok for at ansiktet mitt skulle kunne scannes og Facebook via bilde skal kunne finne ut hvem jeg er, koble meg mot andre etc. Så jeg laster opp dette bildet 

og får tilbakemelding: "Du kan ikke logge inn akkurat nå Vi kontakter deg etter at vi har gjennomgått bildet. Du blir nå logget ut av Facebook av hensyn til sikkerheten." Hvilken sikkerhet? At noen skulle forsøke å stjele min identitet? Eller at Facebook mister kontrollen (og markedsmulighetene) fordi tilgangen på data er redusert?

Så jeg venter på gjennomgangen. Jeg venter et døgn. Ingenting skjer. Først når jeg prøver å logge meg på min nye konto får jeg endelig beskjed:

Det er med andre ord ikke snakk om. Gjennom 11 år har jeg gitt fra meg for mye data til at Facebook kan akseptere at jeg uten videre starter på nytt. Det føles som lock inn. 

Harvard Business Review skriver i artikkelen A New, More Rigorous Study Confirms: The More You Use Facebook, the Worse You Feel 

"Prior research has shown that the use of social media may detract from face-to-face relationships, reduce investment in meaningful activities, increase sedentary behavior by encouraging more screen time, lead to internet addiction, and erode self-esteem through unfavorable social comparison."

Forbes har en liste som er både mer morsom og mer trist:

46 Things We've Learned From Facebook Studies

Så da nyhetene om Cambridge Analytica kom var det dråpen for meg. For en ting er at data fra 50 millioner kontoer er brukt til formål jeg ikke kan stå inne for. Hva med liknende type lekkasjer og misbruk som enda ikke er avdekket?

Jeg slettet Facebook og sendte melding til en del kontakter om at jeg ønsker kommunikasjon i andre kanaler. Jeg fikk mange hyggelige og oppmuntrende svar. Flere skrev at de vurderer det samme, men finner det vanskelig. 

Nå er jeg ute. Det er litt vemodig med alle minne som forsvinner, men det går faktisk helt fint. Jammen klarer jeg meg uten grupper og messenger også. 

Når GDPR kommer vurderer jeg å be Facebook sende meg alle mine data. Det har jeg med den nye loven krav på, for i teorien å kunne flytte dem til en ny leverandør. Men det spørs om jeg gidder. 

Jeg tenker en del på hvor vanskelig det er for den menneskelige hjerne å begripe hvor mye en datamaskin kan vite om deg, hvor mye som lagres på servere rundt om i verden. Og hvor problematisk det er at et privat firma skal vurdere hva vi som enkeltmennesker skal eksponeres for. Facebook er tuftet på å selge data til tredjepart. Og tjener milliarder på dette. Så lett vi gir opp frihet for bekvemmelighet...  

I stedet for å bruke tid på Facebook skal jeg heller lese noen bøker. For eksempel disse: 

• How Democracies Die
• The Confidence Trap: A History of Democracy in Crisis from World War I to the Present.
• The Four: The Hidden DNA of Amazon, Apple, Facebook, and Google

Og så vil jeg holde kontakt med folk på ordentlig. Møtes i den virkelige verden. Ikke tro at jeg er sosial fordi jeg har hundrevis av "venner" på Facebook. 

Du kan si mye om gruppen som står bak denne videoen, men litt refleksjon setter den i gang...

- Kommende generasjoner vil fordømme oss

Datalagringsdirektivet ble i går vedtatt i Stortinget med 89 mot 80 stemmer. Som borger blir din frihet innskrenket når direktivet innlemmes i norsk lovverk.

– Det er veldig, veldig ille. Kommende generasjoner vil fordømme oss for det som er vedtatt i kveld, sa Venstre-leder Trine Skei Grande etter avstemmingen.

Grande har rett. Men jeg tror ikke det tar lang tid før mange vil kjenne på ubehaget.

For få dager siden var jeg i Berlin og besøkte blant annet DDR-museet. En refleksjon som fulgte meg var hvor kort tid siden, hvor nært geografisk - og likevel så fjernt, så utenkelig det er med et samfunn gjennomsyret av overvåking. Av mistanke.

Men nå kommer det altså. Nå er det politisk bestemt at norske myndigheter skal kunne overvåke og lagre din digitale kommunikasjon, dine digitale bevegelser. Storebror ser deg.

Torbjørn Røe Isaksen var en av 5 i Høyre som stemte mot DLD. Hans appell på fjorårets demonstrasjon foran Stortinget anbefales.

Les også mer på bloggen til Vox populi og gårsdagens artikkel på Venstre.no

Om aviser, internett og personlig definert innsamling av nyheter

Fersk pressemelding fra Mediebedriftenes Lansforening forteller ikke overraskende om lesernedgang for papiravisene. For første gang på mange år er det nå også nedgang for nisjeaviser som Finansavisen og DN.

En journalist jeg kjenner fortalte for en stund siden om respons på et foredrag hun holdt for mediestundenter. I diskusjon om VG og Dagbladet ga hun uttrykk for at det er synd hvis Dagbladet går inn som papiravis. Responsen hun fikk fra de unge studentene kan illustreres med et stort spørsmålstegn. Hvorfor er det synd? Avisa er jo på nett.

Jeg er 36 år og kanskje representant for en av de siste generasjoner som har følelser for papiravisene. Som liker å ha noe å holde i, sider å bla gjennom. (Trykksverte på fingrene er forøvrig no herk).

Men jeg er en troløs kunde. Og skal jeg være ærlig blir det helst tid til avisene når det er helg og lavere tempo. Og da er det ikke ferske nyheter jeg søker, men heller dybdeartikler og kommentarer.

Hvordan jeg leser nyheter i hverdagen?

Selvfølgelig er det på nett. Men like lite som jeg vil bruke unødvendig mye tid på å bla gjennom fysiske aviser vil jeg bruke tid på å scanne nedover forsidene til mange nettaviser.

Løsningen for meg er Netvibes. Klikk på bildet i dette innlegget for en kikk på en arkfane i min personlige portal.

Det er slutt på omflakkende surfing etter nyheter. I stedet får jeg levert nøyaktig det jeg til enhver tid er interessert i. Naturligvis også via mobilen.

Sosiale medier som teater

Det kan være interessant å forestille seg kommunikasjon i et medium overført til et annet. Bli med på forestillingen som lett kan fortone seg som komedie, her er manus:

Teppet går opp. En stor forsamling av mennesker er på et stadionområde. Opp på den store scenen stiger Frank Rossavik. Mikrofonen slås på.
- Tøyenbadet er fullt av Norway Cup-unger. Fascinerende hvor jålete unge gutter er blitt. Her er det brylkrem og ansiktskrem og napping av hår...
Rossavik går ned igjen. Forsamlingen på 3336 som følger ham fortsetter med sitt. Rossavik klatrerer opp igjen på scenen og sier i mikrofonen:
- Har en sjeldent produktiv dag, selv om jeg ved en feil tok en sovepille i morgens. Tankevekkende.
Mikrofonen skrus av. For en stund.

På en annen scene på området er det Even Sandvold Roland som tar grep om mikrofonen foran sine 2351 lydhøre.:
- Har vært og spist på Olivia på Aker Brygge. Pizzaen var sånn passe. Foretrekker Villa Paradiso.
Ned fra scenen. Så opp igjen.
- Whatnow? iPhone 4 er plutselig ubekreftet til 15. oktober i Telenors bedriftsnettbutikk. Sist var det 15. august.
Ned. Så opp igjen. 2351 par øyne følger med.
- Har kikket på leilighet på St. Hanshaugen i Sofies Gate. Dessverre var den liten, gammel, mye støy og ganske så stygg. #leilighetsjakt.

Dette er hentet fra Twitter. Facebook er for mange mer privat. Her kan scenen være et konfirmasjonsselskap. Uten forvarsel reiser den ene etter den andre seg og står med ropert på stolen. Eller døren går opp, en stikker hode inn og melder sitt budskap, lukker døren og går.

Var det sosiale medier vi kalte?
Eller en enorm ansamling av monologer?

Iscenesettelse vs tilstedeværelse – litt om livet, digitalt og virkelig

Jeg kjenner på det stadig vekk. ”Behovet” for å oppdatere statusen min på Twitter, Facebook og deres like. I det siste har jeg stoppet opp og spurt meg selv hva det handler om. Hvorfor dette formidlingsbehovet hva gjelder eget liv? Er det fasadebygging? Havner jeg utenfor hvis jeg melder meg ut? De viktige opplevelsene i livet deler jeg uansett ikke. Til det er deres betydning så sterk at tilstedeværelse er nok. Det bør kanskje være et tankekors.

Blogginnlegget her skal handle om privat bruk av sosiale medier. Bruk av slike i mediefaglig, rekrutterings- eller markedsføringssammenheng berøres ikke denne gangen. OK, da er vi i gang. Selvransakelse blir det kanskje ikke, men ærlig skal det være. Jeg skriver herfra i vi-form. Men tar alt på egen kappe. Og som alltid utfordres jeg gjerne på innholdet!

Fordeler med sosiale medier

Først en enkel oppvarming. Liste over hva som er bra med sosiale medier og berettiger eksistens for privat bruk:

• Deling. Å dele innsikt, kompetanse, konkret i form av link til artikler og opplysende informasjon er bra. Deling av humor er også bra. Å dele vil vi alltid heie på. Eller, det er jug. Vi heier ikke på deling av idioti. På samme måte som vi skal tørre å snakke om forskjell på ”høy”- og ”lav”kultur skal vi kunne skille mellom oppbyggelig deling og deling som virker motsatt.
• Nettverksbygging. Det er bare bra. Heia nettverk.
• Effektiv kontakt med mange. Facebook er visstnok mest brukt av småbarnsforeldre som skal rekke mye ute og hjemme, og kanskje ikke lenger har all tiden de ønsker til kontakt med venner og bekjente i form av fysiske møter og prat.
• Påvirkning. Politisk og annet privat engasjement som kan påvirke til positiv handling og deltakelse i samfunnet har fått en utmerket kanal. De store institusjonene har fått sine konkurrenter, folkets røst kommer letter frem. Grasrot. Kjempebra.

Dette var en kjapp oversikt, skrevet fra ”top of mind”. Nå blir det vanskeligere. Jeg skal fremsette 5 påstander om oss som brukere. Men først litt om definisjon av privat sfære vs. offentlig sfære. I følge juridisk praksis er privat sfære aldri mer enn 30 mennesker, ofte ikke flere enn 10-20. Facebook og Twitter er med andre ord pr definisjon offentlig sfære. Dette er et interessant bakteppe når vi ser nærmere på vår oppførsel i denne digitale offentlige sfære. Egentlig bør vi kunne gå med en t-skjorte med samme status påtrykt som det vi legger på Facebook/Twitter. Spørs om alle statuser vi publiserer egner seg som trykk på ryggen.

Derfor iscenesetter vi oss selv og blir hekta på sosiale medier

Vi publiserer nyheter og informasjon om oss selv og liker å lese andres fordi:

1. Vi er kikkere
2. Vi iscenesetter eget liv – ”jeg oppdaterer status, ergo sum”
3. Vi er redd for å gå glipp av ting
4. Vi er subtile skrytere
5. Vi frykter døden og vil bli sett, vil sette spor etter oss

Hvert av punktene her er ganske selvforklarende og kan som sådan stå uten videre utdypning. Men la meg likevel utbrodere de siste to. Vi er subtile skrytere. Mange av oss skryter helt direkte og åpenlyst (slik jeg f. eks gjør når min mor vinner NM i badminton for veteraner for n`te gang eller jeg poster at jeg skal lede en stor konferanse), men enda flere skryter indirekte og innpakket. Eksempler: ”Slitsomt med førjulstid med så mange julebord og folk å besøke” – det vedkommende egentlig sier er ”Å jeg har så mange venner og bekjente, jeg er så populær!”. Subtilt skryt er verre enn åpenlyst skryt.

Vi frykter døden. Å innse at vi skal dø er tungt, selvsagt er det det. Oj, her blir det seriøst, men det er jo livet. Det er en urkraft i ønsket om at det er noe igjen etter oss. Spor. Minner. At noen husker hvem vi var, hva vi gjorde. Reproduksjon er meningen med livet mener jeg. Det høres brutalt ut å presentere det slik. Å få barn er meningen med livet fordi slekten lever videre, noen levere etter oss. Noen har med seg biter fra oss (biologisk eller sosialt, ingen skiller her slik jeg ser det!). Om vi har eller ikke har, kan eller ikke kan få barn har vi mennesker uansett et voldsomt behov for å sette spor. Å bli sett, bli lagt merke til. Mange er fornøyd med at de nærmeste ser og følger. Mange er fornøyd med at de nærmeste og kollegaene ser og følger. Stadig flere ønsker at langt flere ser og følger. O internett, eureka!

”Lead, don’t follow”

Dette så jeg som slagord i en reklame her om dagen. På Twitter heter det ”follower” og jammen er det en god betegnelse. For de fleste av oss er følgere. Trolig er den magiske 80-20 regelen også gjeldende for sosiale medier. 20 % er leverandører og reelle bidragsytere. Mener noe. Står for noe. Deler info som gir verdi for andre. 80 % er forbrukere og strekker seg ikke særlig lenger enn til å klikke på ”like”-knappen. Jeg husker Kjetil Østli skrev en petit i A-magasinet for en stund siden om lytterne. De som aldri bidrar i samtalene, men bare ler og lytter med. Det er mange slike lyttere på nettet. Mange som smugkikker og lytter og liker det andre mener og leverer.

Hvordan vil utviklingen bli?

NRKbeta er fin å følge for å ligge i front hva gjelder digitale medier. Men dette er altså min spådom: Om kort tid vil vi se en ”elite” som gjør seg i økende grad utilgjengelige. Dette er ikke dem som fra dag en har vært skeptiske og stått utenfor, ”hevet seg over” Facebook. Dette er ”the early adapters” som har ”been there, done that” og deretter trekker seg igjen. Når sosiale medier er allemannseie vil distinksjonen inntre, digitale mediers ”overklasse” vil distansere seg, finne noe annet. Bli mer utilgjengelige og eksklusive. Mobilen blir skrudd stadig mer av. Privatlivet holdes privat, bare det mindre viktige postes på Facebook og Twitter. Eller det man ønsker å oppnå noe med å meddele. Politisk engasjement for eksempel.

Som illustrasjon vil Telenors pågående reklamekampanje om at vi kan være på nett i påsken (bilde av mann med pc foran hytteveggen på fjellet) ha mistet sin appell. De kule sitter fortsatt i hytteveggen etter endt skitur (og har sikret seg skille fra solbrillene så man skjønner at her er det snakk om ekte fjell, ikke sydentur eller solarium). Men de er offline. Påsken igjennom. På nett er vi i hverdagen. På jobb. Og for det personlige som er av mindre betydning. Det som ikke er privat.

Men vi kommer likevel ikke til å slutte. Vi vil være der. Som kikkere. Som skrythalser. Som dødsredde. Som de flokkdyr og sosiale vesen vi er.

Og så er det forhåpentligvis slik at den deling og relevante nettverksbygging som de sosiale mediene faktisk medfører er så verdifullt at vi tåler å få med en del rask på kjøpet.

Drittunger inn i kommunikasjonsbransjen

Nyhetene fra Haiti er forferdelig triste, opprørende, vonde. Jeg tror de gjør særlig inntrykk på meg fordi jeg møter dem i andre kanaler enn de tradisjonelle. Det er vanlige mennesker som nå rapporterer fra jordskjelvkatastrofen. Jeg venter ikke lenger på morgendagens avis eller Dagsrevyens sending på kveldstid. Haiti er et sterkt eksempel på de sosiale medienes kraft. En tydelig påminnelse om at maktforholdene endres, i beste fall demokratiseres. Jeg har tidligere blogget om dette, om hvordan blogging eksempelvis påvirker tradisjonelle mediers rolle.

I arbeidslivet tar ting tid. Fortsatt operer mange virksomheter med tradisjonelle kommunikasjonskanaler og strategier. Konferanser er fortsatt den utbredte arena for deling av kunnskap (og det er vel en selvmotsigelse hvis nye digitale medier står på agendaen). Fortsatt er det mange som lener seg på råd fra byråer som har sin innflytelse hovedsaklig knyttet til kjennskap til maktpersoner og gammel fagkompetanse.

Derfor gleder det meg å lese om hva PR-byrået Geelmuyden.Kiese har gjort. De har ansatt en 19 åring som ekspert på sosiale medier. De har skjønt at kommunikasjonsbransjens 40-åringer ikke henger med i tilstrekkelig grad. Skal virksomheter få relevant hjelp, ikke minst hva gjelder å kommunisere med en bredere og yngre opinion må det andre krefter til.

Sosiale medier kan flytte makt er en av formuleringene i pressemeldingen om ansettelsen av den 19 årige Even Sandvold Roland i Geelmuyden.Kiese. Det er jeg sikker på. Og sosiale medier kan påvirke til handling. Det må givergleden til Haiti vise oss.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år blebloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig saregjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Er konferanse riktig form når sosiale medier står på agendaen?

I går deltok jeg på Kunnskapstinget – en konferanse i regi av Dataforeningen som arrangeres hver høst. Tema i år var ”Samarbeid og Nyskaping the Wiki Way” og fokus var rettet mot Enterprise 2.0. Med andre ord: nye samhandlingsverktøy og sosiale medier som en del av virksomheters arbeidshverdag.

Medier kan grovt omtales basert på form og innhold. En konferanse er også et medium, i beste forstand en arena for samhandling som utvikler de tilstedeværende. Jeg kommenterer ikke her innholdet på gårsdagens Kunnskapstinget. Det jeg derimot vil reflektere over er formen.

Enveis

For er det ikke egentlig en selvmotsigelse å holde en konferanse som krever samtidig fysisk tilstedeværelse når temaet er nye samhandlingsverktøy og sosiale medier?

Konferansen var aktiv på Twitter, ja – både arrangører og deltakere var med. Men utover dette var formen svært tradisjonell: Foredragsholder snakker. Deltakerne i salen får stille noen få spørsmål som blir besvart. Men selv om det åpnes for spørsmål er det ingen reell dialog. De som spør får eksempelvis ikke mulighet til å gi respons på foredragsholderes svar.

Formen preges slik jeg ser det av informasjon – ikke kommunikasjon. Av monolog, ikke dialog.

e-Dialog

Hvis jeg skal sette en merkelapp på hva jeg forbinder med sosiale medier og samhandlingsverktøy vil det være e-dialog. Samtalen må være reelt toveis, flerveis for å kvalifisere for å kunne inngå i kategorien nye, sosiale medier. Dette standpunktet er neppe kontroversielt.

Spørsmålet blir altså om det i det hele tatt er mulig å holde konferanser om dette temaet? Da under forutsetning av at deltakerne (både på og foran scenen) reelt sett er early adapters og brukere av de nye mediene. At de ikke er der for å få en teoretisk presentasjon av det nye og spennende som de så vidt har hørt om, men at de selv er aktive.

”Vi er midt inne i en spennende revolusjon – Kunnskapstinget 2009 tar deg med til fronten, hvor energien og entusiasmen er på topp.” står det blant annet i omtalen på Dataforeningens hjemmeside.

Dessverre. Det er ikke i front å arrangere en tradisjonell konferanse om nye medier og Enterprise 2.0. ”Men vi må jo snakkes sammen for å utvikle oss videre. Tese – antitese – syntese” innvendes det. Ja det er riktig. Men hvorfor ikke møtes virtuelt? Hvorfor ikke ta konferansen til den nye tidsalder, ta fullt og helt i bruk de nye mediene for samhandling. La folk møtes og diskutere tema som de igjen kan danne subgrupper på nettet for å gå dypere inn i?

Hva synes dere? Er det fortsatt riktig bruk av mediet konferanse når innholdet er digitale, sosiale medier? Eller er den fysiske møteplassen en konferanse representerer en anakronisme sett i lys av innhold, og ikke minst forventning til tempo og multitasking som jeg regner med at early adapters har?

Jeg ser frem til dine kommentarer. Og avrunder med hva jeg plukket opp som det beste sitatet på gårsdagens Kunnskapstinget:

Too much structure kills contribution

(Dion Hinchcliffe)

La folket stemme fra sofaen!

Vår største utfordrer er hjemmesitterpartiet uttaler statsminister Stoltenberg – og flere politikere med ham. Om få dager går vi til valg i Norge. Hver myndige borger oppfordres til å bruke sin stemmerett. I 2009 hvor teknologien muliggjør effektiv digital samhandling går vi fortsatt til det fysiske valglokalet hvor papirseddelen må puttes i en konvolutt før den plasseres i urnen.

Tidligere i år avholdt India nasjonalvalg. India er verdens største demokrati med 670 millioner velgere. 370 millioner indere brukte stemmeretten i valget som ble gjennomført elektronisk. Ca 10.000 tonn papir ble spart ved elektroniske stemmegivning. For ikke å snakke om den reduserte tiden for opptelling av de mange stemmene. Brasil og Estland er også eksempel på land hvor elektronisk valg er gjennomført med suksess. Land vi helst ikke vil sammenlikne oss med ligger årevis foran Norge i den teknologiske utviklingen.

I forbindelse med lokalvalgsundersøkelsen 2003 ble det stilt spørsmål til norske velgere om de kunne tenke seg å stemme elektronisk via Internett om dette var mulig. Allerede for 6 år siden svarte 6 av 10 at de ønsker dette. For gruppen under 44 år ønsker 8 av 10 å stemme via nettet. Likevel skjer det lite og ingenting hva gjelder e-valg i Norge. Kanskje i 2011, men bare for forhåndsstemmene har fornyingsminister Grande Røys uttalt.

Nye medier preger valgkampen

Årets valgkamp preges av at nye, sosiale medier er tatt i bruk. Medier som unge velgere med letthet navigerer i, og som positivt bidrar til at flere engasjeres i politiske spørsmål. Neste uke kjenner vi den faktiske deltakelsen ved årets valg. Jeg er særlig spent på valgdeltakelsen blant yngre velgere. Elektronisk valg er trolig det som skal til for å mobilisere de unge til ikke bare å følge med via Twitter og Facebook, men til faktisk å avgi sin stemme.

(De elektroniske valgmaskinene ble til dels blitt transportert med elefanter rundt i det enorme landet India. Foto: Scanpix)

Henger lærer`n med? Om digital kompetanse

Jeg har lest Abelias glimrende ”regjeringserklæring” for Kunnskapslandet Norge. Hele dokumentet er på 4 sider og jeg anbefaler virkelig at du leser gjennom. Hvis du er interessert i kunnskap, forskning og teknologi. Og det bør du jo være i 2009.

Abelia har i dette dokumentet laget forslag til regjeringserklæring for Norge for Stortingsperioden 2009-2013. 50 punkter for handlinger er ført opp. Jeg vil særlig løfte frem punkt nr 50:

Innføre obligatorisk kvalifiseringsprogram i digital kompetanse for lærere og skoleledere og sertifisere digitalt kompetente skoler.

Dette er et virkelig godt og nødvendig tiltak som jeg håper vår nye regjering vil gjennomføre tidlig i perioden. Alt for mange av dagens lærere får holde på med holdninger som at ”bøker er kilden, jeg vil ikke la meg stresse av de tekniske greiene”, ”å undervise har jeg gjort så lenge, at dette vet jeg best hvordan skal foregå”, ”det er umulig å følge med på ungenes internettvaner, så jeg orker ikke engang prøve” osv osv. Det finnes i 2009 lærer og skoleledere som ikke engang tar i bruk ClasFronter og andre portalløsninger hvor elever, skole og foreldre kan samhandle digitalt. Det er flaut og helt vanvittig at det går an! Min påstand er at du ikke kan være en god skoleleder og lærer i dag hvis du ikke samtidig er digitalt kompetent.

Navigasjon & seleksjon
I dagens overflod av informasjon er evne til navigasjon og seleksjon en stadig viktigere kompetanse for barn og unge. Selvfølgelig har vi som foreldre ansvaret for å gi våre barn den forståelse og kunnskap – og ikke minst verdibasert ryggrad – som skal til for at barna trygt og lærerikt skal bruke nettet. Men hvis ikke læreren, selve forbildet hva gjelder kunnskap vet å forstå og bruke digitale medier mener jeg læreren mangler avgjørende kompetanse for å kunne gjøre jobben sin.

Lære hele livet
Og det hjelper ikke at læreren under utdanningen studerer emnet. For læreren, som for elevene og alle oss andre er bruk av digitale medier en kontinuerlig læringsprosess. Antallet kanaler og mengden innhold øker i akselererende tempo. Utviklingen stanser ikke. Det kan heller ikke vi. Verken som barn, foreldre - eller lærer.

Frist oss ikke inn i ledelse

Jeg måtte bare stjele denne fantastiske tittelen fra Fafo-forsker Eivind Falkums debattinnlegg i gårsdagens Aftenposten. Det er en nydelig omskriving av Fader Vår som poengterer at den økonomiske krisens diskusjon om at ledelse er viktigere enn noen gang. Å være leder handler ikke lenger om å være ”den store far”. Du må våge å dele makt med medarbeidere og kundene dine.

En viktig årsak til finanskrisen er utdaterte ledelseskonsepter. Veien til fremtid vekst går via ledelsesmodeller som utnytter web 2.o-teknologiens muligheter for utradisjonelt samspill mellom menneskene. Dette sier Julian Birkenshaw i et intervju med Mandag Morgen. 

Jeg har bestilt ”Giant Steps in Management: Innovations That Change The Way We Work”, den nyeste boka til Borkenshaw og gleder meg til å lese. I følge Birkenshaw er all betydelig nyskaping innenfor ledelse fra perioden 1880 til 1920. Etter dette har det kun vært mindre forbedringer. Markedssegmentering, Brand Management, Lean, Six Sigma og outsourcing – alt er i følge ledelsesguruen fra London Business School ikke på noen måte revolusjonerende tanker. 

Deling og kollektiv intelligens

Heldigvis ser Birkenshaw tegn til noe reelt nytt innen ledelse. Den meste lovende trenden innen ledelse tar i bruk kollektiv intelligens, såkalt crowd sourcing eller wisdom of crowds. Som forbruker treffer jeg beslutninger fordi jeg via blogger og andre nettsteder ser at andre (som er som meg) anbefaler produktet. Satt på spissen vil tradisjonell markedsføring forsvinne, vi oppsøker ”nøytrale” kilder som går god for og anbefaler leverandører. Virksomheter som forstår denne dynamikken vil ha store konkurransefordeler. Men det stiller krav til nettopp forståelse. Nye medier er nytt og uvant for mange. Det er ikke lenge siden EMI-sjefen i Norge dummet seg ut helt kostelig fordi han svarte en misfornøyd kunde meget negativt og nedlatende på Twitter. På få timer var det hele spredd via Twitter og tilsvarende kanaler. Det tar litt tid og ressurser for EMI å rette opp en slikt omdømmeknekk. 

Åpen innovasjon og positiv konkurranse

Ny ledelse bygger på åpen innovasjon, delingskultur og forståelse for folks krav om å delta. Vi går fra monolog til dialog. Som leder stiller dette tøffe krav. I den nye tid kan vi ikke lenger beskytte oss bak byråkrati, hierarki, informasjonskontroll og krav om at alle skal tilpasse seg systemet. For det vil ikke de unge arbeidstakerne, internettgenerasjonen. De er vant til å bevege seg i en verden som er flat, mobil, åpen, foranderlig, egalitær, sosial, prosjektbasert, kunnskapsrik. Å jobbe i virtuelle, globale, multikulturelle organisasjoner fungerer fint. Å delta i en dugnad for å utvikle ny funksjonalitet basert på åpen kildekode er positivt utfordrende. Den som lager best løsning får ære og berømmelse i sitt miljø. Og det betyr langt mer enn et klapp på skulderen fra sjefen som ikke helt skjønner hva som programmeres. 

Ifølge FAFO-forsker Falkum handler ledelse om å sørge for optimal samordning av oppgaver og kompetanse. Jeg er helt enig. Og for å lykkes må lederne dele makt og involverer medarbeidere og kunder i utvikling av virksomhetens produkter og tjenester. Hvordan? Ved hjelp av nye digitale medier. Så klart. 

Sosial web - en illustrasjon

Dette er en god illustrasjon og ikke minst en tankevekker for alle som arbeider med web, kommunikasjon og markedsføring. Vi har mye å henge med på, jeg blir rent begeistret! Brian Sollis skriver mer på sin blog PR 2.0. Anbefales! 

SaaS - god løsning i krisetider

Jeg har tidligere skrevet om utviklingen bort fra dagens PC avhengighet.

Jeg gleder meg over at stadig flere applikasjoner fungerer godt fra webgrensesnitt og at vi slik har tilgang til egne dokumenter, e-post, bilder etc fra en hvilken som helst duppeditt som har internett.

Programvare som ikke behøver installeres på lokal pc eller servere er også en positiv trend for bedriftsmarkedet. Sofware as a Service (SaaS) er for lengst utnevnt til en global hit. Og det er ikke så rart. Særlig ikke i disse dager hvor virksomheter jakter på mulighet for kostnadsreduksjon og minimering av risiko.

Ved å abonnere på programvare som tjeneste behøver bedriftsleder ikke lenger bekymre seg for installasjon, drift og back-up av systemer og data. Informasjonen fra systemene er alltid oppdatert og tilgjengelig via internett. Dette medfører at bedrifter ikke lenger må ha egne fagfolk innen administrative funksjoner som f.eks lønn og personal.

Også Microsoft
Microsoft tjener fett på sin Office-pakke som installeres lokalt på pc. Samtidig er selskapet truet av at stadig fler av oss bruker webbasert programvare fra konkurrenter av IT-giganten. Derfor er det særlig interessant at Microsoft skriver om SaaS: “The combination of ever-more-abundant bandwidth, increasingly powerful processors, and inexpensive storage is broadening the choices for designing, deploying, and using software… Software as a Service (SaaS) meaning delivering software over the Internet is increasingly popular for its ability to simplify deployment and reduce customer acquisition costs; it also allows developers to support many customers with a single version of a product. SaaS is also often associated with a “pay as you go” subscription licensing model.”

Vær en god innkjøper
Så er det jo med innkjøp av SaaS som med alle løsninger innen IT, være seg tjenester eller systemer: det er avgjørende med god forberedelse og profesjonell anskaffelse. Noen gode innspill i så måte kan vi lese om i nyhetssak på Digi hvor Gartners rapport om SaaS presenteres.

(Bildet er lånt fra nyhetssaken på Digi.)

Blogging, end of the middlemen?

Etter å ha jobbet med kommunikasjon gjennom 10 år er jeg fortsatt like interessert i nye medier og kanaler for informasjon. Både form og innhold er like relevant, og står i forhold til hverandre. Og fritt fra hverandre. Blogging er ikke lenger nytt (selv om jeg selv ikke fikk ut fingeren før høsten 2008). Men blogging har forandret og forandrer mye.

Paul Bradshaw blogger på Nieman Foundation of Journalism at Harvard og han skriver utrolig interessant om en undersøkelse han har utført blant journalister som blogger.

"...what surprised me most was when more than half of the blogging journalists said this relationship had been “enormously” or “completely” transformed."

Hva er nytt? Journalisten er blitt fri. Det er ikke lenger redaktører og nyhetssjefer som forteller dem hva leserne vil ha. Det forteller leserne selv ved å respondere direkte på bloggen. Redaktører og mellommenn er kuttet ut. Pressetalspersoner (som meg selv) blir mildt sagt svekket som kilde for nyhetssaker. Tips til saker kommer nå fra kommentarer på bloggen eller privat kommunikasjon initiert via bloggen.

Skriver jeg. Og inspirasjonen til dette blogginnleget fikk jeg fra statusen til en jeg følger på Twitter...

Fremtiden er her

Avhengig av din fysiske pc? Den tiden kan være forbi. Se for deg en verden hvor nettleser og internetttilgang er alt du trenger. Hvilke pc du bruker er likegyldig. Åpne opp øynene. En slik verden er her allerede. 

Journalist Bjørn Eirik Loftås har skrevet en meget interessant og konkret artikkel om hvordan vi kan klare oss uten programvare installert på pc`n. 

Hva det koster sa du? Svaret er null.  

Nettsamfunn og delekultur. Bør unges bruk bekymre?

Web 2.o brukes gjerne som en fellesbetegnelse på nettsamfunn som Facebook, LinkedIn, Wikipedia med flere. Disse nettstedene preges av av det er deltakerne selv som er bidragsytere. Blogg er et veldig konkret eksempel.

Hilde Widerøe Wibe skriver interessant i sin blogg om dette fenomet i lys av amerikansk forskning som konkulderer med at profilen din på Facebook viser hvor selvopptatt du er. For min del vil jeg si at Faceboook ikke handler direkte om å være selvopptatt, men at vi må innrømme at deltagelse for mange i dette rommet preges av å iscenesette sitt eget liv. Så er det heldigvis mange som bruker Facebook som en nyttig arena for nettverk og kontakt. Eller ha oversikt over bøkene man leser slik jeg blant annet gjør.

Unges bruk av internett
Ingen er mer aktive i nettsamfunn enn undgom. En undersøkelse utført av Institutt for medier og kommmunikasjon (IMK) på universitet i Oslo viser at 96 % av 16 - 19 åringer bruker internett daglig. Et funn i undersøkelsen som særlig interesserer meg er hvordan disse storbrukerne av Web 2.o faktisk bruker - og beveger seg på internett.

I følge undersøkelsen er 96 % av dem innom flere ganger daglig. "De slå på datamaskinen når de kommer hjem og lar den stå på mens de gjør andre ting. Innimellom sjekker de om det har skjedd noe på Facebook eller Nettby".

- Sønnen vår sitter bare hjemme foran pc om kveldene. Når vi ber ham komme seg ut og besøke venner vil han ikke. Han forteller at det er jo bare utrolig kjipt å besøke kameratene for de sitter foran pc`n selv og da blir han sittende ved siden av. Det er bedre å sitte hjemme foran sin ege og heller kommunisere med kompisene på internett.

Dette fikk jeg høre av en tenåringsmor jeg møtte i et bryllup forleden. Diskusjonen gikk om hvordan foreldre skal håndtere barna som bare vil spille og surfe på nette.

Jeg blir ettertenksom. Når jeg så leser i undersøkelsen fra IMK at ungdoms internettbruk preges av mange raske besøk begynner jeg å sette spørsmålstegn ved den såkalte delekulturen.

For hva er det som deles hvis opptreden i nettsamfunn preges av å sjekke hva de andre gjør, mener og sier? Hvor er bidragene?

Satt på spissen og kanskje litt søkt, men dog: hvordan vil det gå med dagens unge, våre kommende arbeidstakere, om deres relasjoner i stadig økende grad pleies digitalt og preges av å følge med på hverandre fremfor å bidra selv?

I mitt møte med mennesker er jeg alltid mest opptatt av hva de har å melde. Hva står du for!?