Da ungene gikk i barnehage fikk vi vite mye om dagens hendelser fra de voksne da vi hentet. Det var så åpent i barnhagen, så mye mer voksentid til hvert barn.
Klasserommet og skolen kan føles som et lukket rom for foreldre til skolestartere. Barna forteller kanskje ikke så mye selv. De kan ha nok med å fordøye alle opplevelser og følelser på sin indre bane. Vi er flere som må passe oss for å ikke bombardere dem med spørsmål. Spørsmålene er så lett ledende, bærer så ofte med seg vår forventning. Vi er jo alle fulle av egne skoleminner og overfører så fort egne følelser til barna. I disse dager skal vi ha to ører og en munn. Så får vi heller tåle å ikke vite så mye.
Vi foreldre skal være los på barnas skute i mange år fortsatt, vi er viktige for dem lenge enda. Men det kan være lurt å minne hverandre på at barna skal leve det meste av livet sitt borte fra oss. Det skal vi hjelpe dem å forberede seg til. Det skal læreren hjelpe dem å forberede seg til.
Det er sagt og skrevet mye om forventning og ønsker til skolen. I disse dager er mitt eneste ønske at du som er lærer for førstereis-barna ser hver enkelt av dem som de er. At du har tid og skaper trygghet på skolen. For det er en fantastisk og stor oppgave du har. Hver av barna i klasserommet foran deg kunne sagt dette:
