Hva slags blogg er dette?

Denne bloggen er politisk, personlig, arbeidsrelatert og verdibasert.
Viser innlegg med etiketten Dikt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dikt. Vis alle innlegg

19. august 2015

Trå varsomt på en skolestarter

Vi er mange som følger til skolen i disse dager. Mange foreldre som er i skolegården til 5-6-åringene våre har stilt opp på rekke og gått inn i klasserommet. Så går vi til vårt. Og det er mange timer til vi sees igjen.

Da ungene gikk i barnehage fikk vi vite mye om dagens hendelser fra de voksne da vi hentet. Det var så åpent i barnhagen, så mye mer voksentid til hvert barn.

Klasserommet og skolen kan føles som et lukket rom for foreldre til skolestartere. Barna forteller kanskje ikke så mye selv. De kan ha nok med å fordøye alle opplevelser og følelser på sin indre bane. Vi er flere som må passe oss for å ikke bombardere dem med spørsmål. Spørsmålene er så lett ledende, bærer så ofte med seg vår forventning. Vi er jo alle fulle av egne skoleminner og overfører så fort egne følelser til barna. I disse dager skal vi ha to ører og en munn. Så får vi heller tåle å ikke vite så mye.

Vi foreldre skal være los på barnas skute i mange år fortsatt, vi er viktige for dem lenge enda. Men det kan være lurt å minne hverandre på at barna skal leve det meste av livet sitt borte fra oss. Det skal vi hjelpe dem å forberede seg til. Det skal læreren hjelpe dem å forberede seg til.

Det er sagt og skrevet mye om forventning og ønsker til skolen. I disse dager er mitt eneste ønske at du som er lærer for førstereis-barna ser hver enkelt av dem som de er. At du har tid og skaper trygghet på skolen. For det er en fantastisk og stor oppgave du har. Hver av barna i klasserommet foran deg kunne sagt dette:


I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread upon my dreams


12. mars 2013

Skogsarbeider og lyriker

God nyhet på morgenkvisten i dag via P2: Hans Børlis liv blir teater. Hva var det som gjorde at skogsarbeideren fra svarte skogen ble en av landets fremste lyrikere? Jeg håper på anledning til å få se stykket. I mellomtiden kan vi bruke dagene til å tenke litt over et av hans mange gode dikt:

HOLD SINNET DITT MJUKT

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli, bilde lånt fra NRK











12. februar 2013

Byens signaler


Det er ikke
bilhjulets smatt over regnvåt asfalt
som er byens signaler.

Det er ikke
melkevognens gniss mot fortauskanten
i overskyede morgener. Pilende tog.

Det er ikke
lysreklamenes stille flam-flam
over de levende elver
eller buelampenes glitrende perlebånd.

Ikke glassets klirr
i store larmende restauranter.
Dampskibenes rå tut på havnen,
to korte og et langt, to korte og et langt.

Det er ikke natt-trikkenes
døvende sang mot gater du ikke kjenner.
Saksofonen i femte etasje.

Nei -
Byens signaler,
byens jagende pulsslag
vil du fornemme en natt: -
den natt
du første gang
går ensom og uten håp, -
stige som gjaldende hån bak dig
fra gatenes sten:
- Dine egne klaprende forttrinn.

Rolf Jacobsen

7. september 2012

Takk pappa og mamma - og takk Rolf

Jeg hadde bursdag nylig og pappa kom på besøk. Fine gaver fikk jeg, men aller finest var kanskje diktet han leste for meg. Leste er feil å si, han har lært også dette utenat og fremførte godt. Min far er en bra mann. Bruker både hue og henda. Og hjertet. Jeg er så heldig å ha vokst opp med foreldre som ga barna gleden over litteraturen og lyrikken fra tidlig alder. Bedre arv skal man lete lenge etter.

Det gjorde også dypt inntrykk på meg da jeg på litteraturleir som barn fikk høre om Ingeborg Refling Hagen som ble fengslet av tyskerne under krigen. Forfatteren og grunnleggeren av Suttung-bevegelsen ble spurt om hvordan hun overlevde fangenskapet. "Jeg hadde så mange historier inni meg. Jeg kunne ta dem frem og slik fikk jeg det bra" var svaret. Ja, tenkte jeg. Slik er det. Historier og dikt er skatter vi alltid bærer med oss.

Så til diktet jeg fikk til min 38 årsdag, få dager før jeg nå drar på 5 dagers studiesamling ved havet.

Fjordene i august

Sent i august når det stilner kommer storhavet inn for å hvile litt
under Bringa, Breiteln og Brattabroti, trett av å være hav
bestandig og stormer og bølgebrak bestandig.
Det åpner forsiktig port efter port
til sal efter sal
til det finner en strand tilslutt,
en gråstensur, en fosselåt tilslutt
og legger seg til for å undres
over alt det ikke fikk se
og aldri forsto. Havet
som kommer fra stormene og som vet hva døden er
og hva den evige uro er
finner en liten småsten på en strand
og strekker en finger ut og ruller den rundt
gang efter gang

Jeg stanser her selv om diktet ikke er slutt. For som pappa sa; det burde ha stanset her. Du skal likevel få slutten så kan du vurdere selv:

Speil skifter med speil. Dag
skifter med natt. Fjellsider
lier og trær
tunge av frukt.
Panne mot panne, arm mot arm.
Sent i august. Grønt, gyllent iblant. Og rødt
som sovende kinn.

Rolf Jacobsen

(Bildet er lånt fra den fine Nordis`s Fotoblogg)

13. august 2012

August


Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.

Rolf Jacobsen

16. mars 2012

Asylbarna - et dikt til påminnelse

Foto: ALF ØYSTEIN STØTVIG/VG
Hvordan kan man «returnere» barn som er født i Norge, og som aldri har bodd noe annet sted? 

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.


Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.


Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!


Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.


Av Haldis Moren Vesaas 

30. desember 2011

Privat huskeregel for 2012


Romjul er for meg tid for refleksjon. Og tanker om det nye året. Mine viktigste ønsker for 2012 er god helse og tid sammen med dem jeg er glad i. Og jeg vil gjøre det jeg gjør fullt og helt - ikke stykkevis og delt. Så blir Kolbein Falkeids dikt med meg også i 2012. Godt nytt år!

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

  Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

1. desember 2011

Når det kommer til stykket. Før du dør.

Desember. For mange betyr det stress og innspurt. Kanskje er det vår protestantiske arv som (ubevisst) får oss til å tro at vi skal slite og lide før vi kan nyte. At vi ikke fortjener ro i jula uten litt ubehag i forkant. Kanskje.

Men det det ikke bare i førjulstida vi har det travelt. For det er så mye vi skal rekke før vi dør. 1001 bøker du må lese før du dør. 1001 filmer du må se før du dør. For ikke å snakke om alle reisemålene du må oppleve. Alle matrettene du skal prøve og konsertene du må få med deg.

Er det samlere vi er? Små mus som bunkrer opp, samler til våre personlige lagre. Av ting. Av opplevelser.

Vi leser for tiden en bok for 7 åringen: "Momo, eller kampen om tiden". I boka er skurkene de grå herrer fra Tidssparekassen som har lurt menneskene til å spare på tiden sin ved å effektivisere bort alt som ikke er lønnsomt. Slik stjeler de skatten fra menneskene. Og skatten er tiden.

Tid. Ting. Kunnskap. Vi sparer og samler. Til hva? Hva strever vi mot egentlig?

Jeg synes førjulstiden er ypperlig til å reflektere over dette. Og når det kommer til stykket så vet vi jo godt hva som egentlig er viktig i livet. Lite treffer denne nerven så sterkt som Olav H. Hauges dikt:


Når det kjem til stykke

År ut og år inn har du site bøygd yver
bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.

Når det kjem til stykke, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

27. juli 2011

Regn over Oslo

Min kjære søster Kristine Rui Slettebakken har skrevet et sterkt, spontant og meget godt dikt om tragedien i Oslo og på Utøya fredag 22. juli.

Kristine er ingen tilfeldig penn. I tillegg til at hun er skuespiller og masterstudent i litteratur har hun vunnet Aftenpostens easseykonkurranse om nettopp Oslo. Les det i sin helhet her. Men først dette:

Regn over Oslo

regn over Oslo
den mørke stillheten etterpå
vi går forbi hverandre i gatene
med disse korte blikkene
om visshet, enighet

den nødvendige hånda di i min
den
og alle de andre
alle hendene i hverandre
rosene, hendene

kom inntil oss
vær stille med oss
vær her

kontorlokalene, Grubbegata, den grønne øya
frykten som har satt seg fast
i hals, i trapper, på mobillinjene

oppvåkningen en julilørdag
og Hofmos ord som trenger seg fram igjen
for vi vil hjem til menneskene
det er ingen hverdag mer

men det er
det skal bli
for det kommer nye ord
som skal stå
og stå
stå der mellom oss
legge seg i håndflatene våre
i omfavnelsene

ord fra en som så
så det midt i alt det andre
i det uutholdelige, det
ikke til å fatte

om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen

det er regn over Oslo
den mørke stillheten etterpå
men det er også dette
ord som står

kjærlighet

som skal overskygge
ta oss videre
hjem til menneskene

15. mai 2011

Bertrand Besigye - en smakebit

Jeg leser "Og du dør så langsomt at du tror du lever", for første gang siden diktsamlingen kom ut for snart 20 år siden. Det damper av Besigyes dikt, saftig språk, sanselige bilder. Her er begynnelsen på "Netter":

En natt våkna jeg og visst at jeg hittil
hadde levd et liv sånn midt i mellom
innpust og utpust, hele mitt lille liv
holdt pusten, aldri tørt å puste meg sjøl
helt ut i livet eller å tørt å puste livet
helt inn i meg sjøl, helt inn i mine
opprørske lunger. Og mellom brystets første
og siste hevelse måtte jeg for faen få
puste skikkelig, en eneste gang, puste
primalpesende i en luft av absolutt appetitt!

25. august 2010

God tur, skolepike

På en uke har jeg fulgt to barn til deres første skoledag. En milepæl i livet. For dem. For oss som foreldre. Mange tanker og følelser har gått gjennom meg. Om min egen barndom, min opplevelse av skolen. Om mine barns møte med skolen. Deres fremtid. Dette diktet av Kolbein Falkeid treffer meg midt i magen:

God tur, skolepike

God tur, skolepike
Med den røde ranselen som en soloppgang
på ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
være rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn,
men jeg vet: alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert og uvettig vergeløst,
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene,
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

13. juni 2010

Aldri før - - -

Aldri før
har vi hatt så dype lenestoler
og så brede sofaer rundt bakenden.

Aldri før
har teknokratene gjort slike underverket med verden
at hjertene er blitt mørkeredde av angst
at vi må gå i dekning bak oss selv.

Aldri før
har ordene måtte skrikes så høyt
og bilder og lyd måttet sprites opp med Cola
for å trekke tankene bort og gjøre oss ufarlige.

Aldri før har det hastet slik. Aldri før
har vi lengtet slik
efter menneskestemmer bak ordene,
sannhet og hjertevarme bak kråkenes skrik.

Rolf Jacobsen

5. januar 2010

Vi er ute av kurs

Vi forbruker som om vi skulle hatt mange kloder. Det har vi ikke. Vi har èn.

Rolf Jakobsen har skrevet et mange dikt om miljøet, naturen. Om jordkloden. Her er en tankevekkende hilsen

TIL JORDEN (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
- ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med en sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som krystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan du får det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og nød,
fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene - likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
- fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.

Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
- lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det vil bli stille her.
Underlig tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
- Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
- nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

8. desember 2009

Same procedure as last year - oh joy!

Vi gjør det i år igjen. Barnas julekalender består av opplevelser. Fordi ting har vi nok av, men tid sammen til felles aktiviteter er mest verdifullt. Kolbein Falkeid skriver en god påminnelse i diktet:


Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvar for at jorda går fram
til neste ganerasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener.
Det er nå du kan lese gressets
lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og
dyreblikkets
meninger om justismord

Ja, her og nå.
Det er nå minstejenta puster
godnattkysset på kinnet ditt.
Det er nå du står på fyrdørken
og kan skufle venners ord,
morgenlys og nutraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går

Vent ikke på drømmen om i morgen,
kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå

31. oktober 2009

Det er den draumen - dikt for helgen

Å, det er så mange gode å velge! Olav H. Hauge - en bautastein i norsk lyrikk har skrevet utrolig varierte dikt fulle av livsvisdom. Ønsker dere alle en god helg, og realiserte drømmer.

DET ER DEN DRAUMEN

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

24. oktober 2009

Det er langt mellom venner - dikt for helgen

Kolbein Falkeid er en stor poet som stadig treffer spikeren på hodet. God helg ønskes dere alle!

DET ER LANGT MELLOM VENNER

Det er langt mellom venner
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

16. oktober 2009

Pusteøvelse - dikt for helgen

Jeg kopierer den gode blogger Vox populi og vil bringe dikt jeg liker til folket, med ønske om en riktig fin helg. Først ut er min favoritt gjennom mange år Rolf Jacobsen:

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
år du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

- til deg selv.

13. januar 2009

Et stort menneske er borte

Arne Næss er død. Det er med vemod, ærbødighet og respekt jeg leser om bortgangen til mannen som har vært et forbilde for meg. En sunn sjel i et sunt legeme. Naturmennesket Arne Næss. Filosofen og økosofen. Arne Næss har hatt et engasjement i Fremtiden i vår hender som jeg beundrer. Hans "dypøkologi" har påvirket miljøbevegelsen verden over.

Og så er det Hallingskarvet. Fjellet som har hatt en magisk tiltrekningskraft på meg i mange år. I juli stod jeg sist gang oppå skarven. Sammen med min kjære stod jeg andektig ved Lordehytta og myste mot en fantatisk sol i et klarvær som ga sikt til både Hårteigen i vest og Gaustadtoppen i øst. Og jeg tenke på ham. Som jeg alltid har gjort når jeg har vandret i Skarvheimen. For Hallingskarvet tilhørte Arne Næss. Det var hit han reiste for å tenke. For å være nær naturen. Hytta hans ligger for seg selv, klemt tett opptil det massive fjellpartiet.

Arne Næss er mannen bak det som har blitt mitt livsmotto, og som står øverst på denne bloggens forsiden:

Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.

En av bøkene hans "Det frie mennesket" tar utgangspunkt i Spinozas filosofi og er en veiledning til hvordan man kan bli et fritt menneske. Både i denne boken og gjennom et langt og rikt liv er det ett spørsmål jeg vil bære med meg fra Arne Næss. Som sin inspirasjon Spinoza stilte han det fantastiske spørsmålet:

Hva er det jeg dypest sett står for?

Dette er et spørsmål jeg alltid vil stille meg selv. Et eksistensielt spørsmål som jeg mener er helt avgjørende for bevissthet om eget liv, om egne valg, om mine verdier. For er det noe som har vokst frem i meg, sterkere jo lenger jeg lever, så er det mitt ønske om å være "hel ved". Være et godt menneske, sannferdig, lojal, ansvarlig - og som vet hva jeg står for.

Jeg lar dette blogginnlegget være min siste hilsen og takk til Arne Næss. Og jeg hilser med et av mine yndlingsdikt, et dikt jeg alltid vender tilbake til:

Mere fjell
Av og til må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fintog riktig gamle hus er fint,
men enda bedre -fjell.
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres (og det må den snart),
så står de derog står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle degog holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisontermed store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
De sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen
uten tanker i.
Den sto her under Belsen og Hiroshima.
Den står her nåsom landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.
(Rolf Jacobsen)
Bilde er lånt fra Dagbladet, ved fotograf Nina Ruud.