Hva slags blogg er dette?

Denne bloggen er politisk, personlig, arbeidsrelatert og verdibasert.

10. november 2018

Sjakk - maskin overgår menneske i kreativitet

Sjakk-VM er i gang, og mange følger. Både fordi Magnus Carlsen kanskje er Norges fremste idrettsutøver og fordi spillet i seg selv er dypt fascinerende.

Det er gammelt nytt at en datamaskin kan slå et menneske i sjakk. Det skjedde første gang da Deep Blue vant over Kasparov i 1997. Mye har skjedd siden den gang av. I dag er mobiltelefonens sjakk-programvare kraftig nok til å slå svært dyktige mennesker.

Magnus Carlsen og Fabiano Caruana konkurrerer i VM. Det gjør også datamaskiner - i sine egne verdensmesterskap.

I Sjakk-VM for datamaskiner i 2016 vant Stockfish 8. Programmet hadde tilgang på flere århundrer samlet menneskelig sjakkerfaring i tillegg til flere tiår med datamaskinerfaring.


Overlegen kunstig intelligens

Derfor var det en teknologisk milepæl da Googles AlphaZero-program i desember 2017 slo Stockfish 8.

“Chess changed forever today. And maybe the rest of the world did, too”.

Dette skrev Mike Klein i en atikkel på chess.com

For AphaZero er ren kunstig intelligens.

AlphaZero lærte ikke sjakk fra menneskene som skapte programvaren. AlphaZero lærte seg sjakk på egenhånd ved å spille mot seg selv.

Selv i møte med Stockfisk 8 med dens basis av århundrers menneskelig kunnskap og og evne til å beregne 70 millioner sjakkinstillinger per sekund tapte ikke AlphaZero en eneste gang av de gjennomførte 100 partiene.

Sjakk har i lange tider blitt ansett som noe av det ypperste innen menneskelig intelligens. Hvor lang tid brukte så AlphaZero på å bli uslåelig i maskinenes VM? 4 timer.

På 4 timer gikk programvaren fra full uvitenhet til kreativ ekspertise uten hjelp fra noe menneske.

Den kreative maskinen

I partiene mot Stockfish 8 var det slående hvor ukonvensjonelle og kreative vinnertrekkene var.

Kreativitet er av mange sett på som en menneskelig egenskap overlegen maskinene. Innen sjakk er denne oppfatning ikke lenger gyldig.

Så kan vi spørre oss om hva det massive inntoget av kunstig intelligens på andre felter i samfunnet vil medføre.

Det er vanskelig å forstå at informasjonsteknologi (og bioteknologi) ikke er høyere på den politiske agendaen. 

En ting er hvordan teknologien vil radikalt endre arbeidsmarkedet og betinge massiv satsing på høyere utdanning, kontinuerlig kompetanseutvikling. En annen er de etiske aspektene som foreløpig synes å være overlatt til ingeniørene...


Photo by rawpixel on Unsplash



4. april 2018

Farewell to Facebook

Det startet med at jeg oppdaget at et gammelt etternavn var oppført mot min vilje i parentes bak navnet mitt på Facebook. Dette navnet sluttet jeg å bruke for 12 år siden, 2 år før jeg registrerte meg på Facebook. Jeg forsøker å fjerne det gamle navnet, men får det ikke til.

Samtidig er jeg lei av å gi fra meg så mye data til en aktør med langt mer makt enn de fleste nasjonalstater. Jeg ønsker meg ut, men jobben min innebærer at det er vrient å være foruten en konto som jeg bruker for å hjelpe kunder.
Logoens egentlige mening? ;-)
Jeg bestemmer meg derfor for å "skru ned" min personlig profil og sletter all info om studier, tidligere arbeidsgivere, markedsinteresser og går ut av mange grupper.

Det som skjer er ikke til å ta feil av. Denne slettingen har forvirret Facebooks algoritmer, jeg har fjernet knaggene som benyttes for å linke mine aktiviteter og interesser med likesinnede (og markedsaktører som vil selge til folk med min profil) og resultatet er at mine poster ikke finner veien ut som før, og feeden jeg selv mottar preges av upolitiske bilder og updates.

Når jeg så bestemmer meg for å opprette en ny Facebook-konto som jeg tenker å holde på et minimumsnivå av personlig deling viser det seg å bli svært vanskelig.

Først når jeg går via privat nettsurfing får jeg faktisk til å opprette ny konto (ja, jeg skjønner at jeg ikke kan ha noe autolagret på nøkkel). Jeg oppretter profilen Marian RS, bruker epost fra jobb og laster opp et bilde hvor jeg har pannelugg og briller. Det er ikke greit for Facebook. Jeg får denne meldingen:
Bilde var altså ikke godt nok for at ansiktet mitt skulle kunne scannes og Facebook via bilde skal kunne finne ut hvem jeg er, koble meg mot andre etc. Så jeg laster opp dette bildet 

og får tilbakemelding: "Du kan ikke logge inn akkurat nå Vi kontakter deg etter at vi har gjennomgått bildet. Du blir nå logget ut av Facebook av hensyn til sikkerheten." Hvilken sikkerhet? At noen skulle forsøke å stjele min identitet? Eller at Facebook mister kontrollen (og markedsmulighetene) fordi tilgangen på data er redusert?

Så jeg venter på gjennomgangen. Jeg venter et døgn. Ingenting skjer. Først når jeg prøver å logge meg på min nye konto får jeg endelig beskjed:
Det er med andre ord ikke snakk om. Gjennom 11 år har jeg gitt fra meg for mye data til at Facebook kan akseptere at jeg uten videre starter på nytt. Det føles som lock inn. 

Harvard Business Review skriver i artikkelen A New, More Rigorous Study Confirms: The More You Use Facebook, the Worse You Feel 

"Prior research has shown that the use of social media may detract from face-to-face relationships, reduce investment in meaningful activities, increase sedentary behavior by encouraging more screen time, lead to internet addiction, and erode self-esteem through unfavorable social comparison."

Forbes har en liste som er både mer morsom og mer trist:
Så da nyhetene om Cambridge Analytica kom var det dråpen for meg. For en ting er at data fra 50 millioner kontoer er brukt til formål jeg ikke kan stå inne for. Hva med liknende type lekkasjer og misbruk som enda ikke er avdekket?

Jeg slettet Facebook og sendte melding til en del kontakter om at jeg ønsker kommunikasjon i andre kanaler. Jeg fikk mange hyggelige og oppmuntrende svar. Flere skrev at de vurderer det samme, men finner det vanskelig. 

Nå er jeg ute. Det er litt vemodig med alle minne som forsvinner, men det går faktisk helt fint. Jammen klarer jeg meg uten grupper og messenger også. 

Når GDPR kommer vurderer jeg å be Facebook sende meg alle mine data. Det har jeg med den nye loven krav på, for i teorien å kunne flytte dem til en ny leverandør. Men det spørs om jeg gidder. 

Jeg tenker en del på hvor vanskelig det er for den menneskelige hjerne å begripe hvor mye en datamaskin kan vite om deg, hvor mye som lagres på servere rundt om i verden. Og hvor problematisk det er at et privat firma skal vurdere hva vi som enkeltmennesker skal eksponeres for. Facebook er tuftet på å selge data til tredjepart. Og tjener milliarder på dette. Så lett vi gir opp frihet for bekvemmelighet...  

I stedet for å bruke tid på Facebook skal jeg heller lese noen bøker. For eksempel disse: 
Og så vil jeg holde kontakt med folk på ordentlig. Møtes i den virkelige verden. Ikke tro at jeg er sosial fordi jeg har hundrevis av "venner" på Facebook. 



Du kan si mye om gruppen som står bak denne videoen, men litt refleksjon setter den i gang...

3. januar 2018

I en ulvetid

I går kveld leste jeg gjennom National Security Strategy of the United States of America. Under kan du se utsnitt jeg har hentet fra dokumentet (i kursiv). Innholdet preges av dominant språkbruk, innledningens gjentakende bruk av "jeg" og gjennomgående fokus på økonomi - "prosperity". USAs egne interesser settes i forsetet, ideen om å utbre demokrati virker svekket. Strategien bærer preg av at USA ser seg bedre tjent med en internasjonal orden hvor den enkelte stat ivaretar egne interesser.
Photo by Jabin Botsford/The Washington Post
The American people elected me to make America great again. I promised that my Administration would put the safety, interests, and well-being of our citizens first. I pledged that we would revitalize the American economy, rebuild our military, defend our borders, protect our sovereignty, and advance our values. During my first year in office, you have witnessed my America First foreign policy in action. We are prioritizing the interests of our citizens and protecting our sovereign rights as a nation. America is leading again.

USA har valgt isolasjonisme før. Det skulle mye til før landet involverte seg i både 1. og 2. verdenskrig. Men å bli så innadvendt som stormakten er i ferd med under Trump er brudd med amerikansk politikk slik vi har kjent den gjennom mange tiår.

Ser vi på historien fra 1870 til i dag er det ingen overraskelse at nedgangstider og finanskrise åpner veien for høyreekstreme og totalitære ledere. Økonomien treffer alltid politikken hardt.

Dette bekrefter også ny forskning. I dag leser jeg at Manuel Funke ved Kiel Institute for the World Economy sammen med to andre forskere har undersøkt om finanskriser ikke bare har økonomiske, men også politiske konsekvenser. Etter å ha gjennomgått valgresultater og finanskriser i 20 land fra 1919 til 2014, er svaret på det ja. Til Klassekampen uttaler Funke at «Den nye generasjonen av høyrepopulistiske ledere er mye bedre til å styre økonomien enn fortidens blodige diktatorer... dette er en skremmende utvikling ettersom de da kan bruke de gode økonomiske resultatene til å rettferdiggjøre det de ønsker».

Børsindeksen har gått kraftig opp under Trump. Det er byggeboom og utvikling i Erdogans Tyrkia. India under Modis hindunasjonalistisk ledelse kan vise til fortsatt økonomisk vekst. For å nevne noen eksempler.

Kanskje forklarer høyrepopulismes fremvekst etter finanskriser med at dens svar på utfordringene oppfattes som enklere for folk å forstå enn venstresidens mer kompliserte svar, inkludert kritikk av kapitalismen som system.

Det som bør skremme oss er hvordan økonomien kan blinde, eller i det minste sløve oss. Vi kjenner det godt fra 1900-tallets historie, hvordan demokratiet havner under press i krisetider og folk roper på den sterke leder. I forskningen til Funke fremkommer det også fra eksemplene fra 2000-tallet at pressefriheten reduseres i 80 prosent av tilfellene og domstolenes uavhengighet i 60 prosent av tilfellene. Hvis vi følger utenriksnyhetene er bevisene der midt i fleisen på oss, det gjelder mange stater, blant annet Russland, Tyrkia, Ungarn og Polen. I sistnevnte er maktfordelingsprinsippet truet ved at domstolen legges under politisk kontroll. Et skrikende eksempel på at demokratiet er under sterkt press.

Men hva er så USA sikkerhetsstrategi? 
Strategien er på 68 sider. Mine utdrag representerer bare små biter, men gir likevel et inntrykk av hvordan Trumps administrasjon, som anser seg seg verdens eneste supermakt, ser situasjonen: 

Opprustning - også av atomvåpen 
Significant investment is needed to maintain a U.S. nuclear arsenal and infrastructure that is able to meet national security threats over the coming decades.

Romkappløpet har fått en ny dimensjon hvor private aktører er med 
To enable human exploration across the solar system and to bring back to Earth new knowledge and opportunities, we will increase public-private partnerships and promote ventures beyond low Earth orbit with allies and friends.

Det skal demmes opp for Kina og Russlands ekspansjon
China and Russia target their investments in the developing world to expand influence and gain competitive advantages against the United States. China is investing billions of dollars in infrastructure across the globe. Russia, too, projects its influence economically, through the control of key energy and other infra- structure throughout parts of Europe and Central Asia.

Although the United States seeks to continue to cooperate with China, China is using economic inducements and penalties, influeration of the world’s most destructive weapons across the Indo-Pacific region and beyond.

China’s infrastructure investments and trade strategies reinforce its geopolitical aspirations. Its efforts to build and militarize outposts in the South China Sea endanger the free flow of trade, threaten the sovereignty of other nations, and undermine regional stability. China has mounted a rapid military modernization campaign designed to limit U.S. access to the region and provide China a freer hand there. China presents its ambitions as mutually beneficial, but Chinese dominance risks diminishing the sovereignty of many states in the Indo- Pacific.

Europa: Russland utfordrer USAs dominans - og Kina har kommet med sin "urettferdige handelspraksis"

Russia is using subversive measures to weaken the credibility of America’s commitment to Europe, undermine transatlantic unity, and weaken European institutions and governments. With its invasions of Georgia and Ukraine, Russia demonstrated its willingness to violate the sovereignty of states in the region. Russia continues to intimidate its neighbors with threatening behavior, such as nuclear posturing and the forward deployment of offensive capabilities.

China is gaining a strategic foothold in Europe by expanding its unfair trade practices and investing in key industries, sensitive technologies, and infrastructure. 


PS: Det var noen bra ting i rapporten også, så gjenstår det å se om folk finner Trumps holdninger og handlinger som troverdig for uttalelser som dette:
Societies that empower women to participate fully in civic and economic life are more prosperous and peaceful. We will support efforts to advance women’s equality, protect the rights of women and girls, and promote women and youth empowerment programs.

Hvorfor jeg ikke har hentet ut noe om Nord-Korea?
Hva skal vi si? Signalene fra Trumps administrasjon spriker jo i alle retninger og presidenten selv er totalt uforutsigbar. I kombinasjon med Kim Jung-uns risikovilje er dette skremmende. Hva gjelder Nord Korea anbefaler jeg at du hører på podcasts som: North Korea Deep Dive og Nord-Korea

Det ser mørkt ut. Det er lett å bli apatisk, å bare dukke ned i hverdagens trivialiteter. Den viktigste boka jeg leste i 2017 var "On Tyranny: Twenty Lessons from the Twentieth Century" av Yale-professor Timothy Snyder. Jeg finner alt i boken hans er relevant for vår tid. Også denne enkle, men vanskelige oppfordringen: 

“Power wants your body softening in your chair and your emotions dissipating on a screen. Get outside. Put your body in unfamiliar places with unfamiliar people.”



16. oktober 2017

Homo Deus - en kort historie om i morgen

Jeg liker at en historiker skriver om hva fremtiden kan bringe. For hva skal vi med historie om ikke nettopp å lære av det som har skjedd for klokere å kunne møte morgendagen. Og jeg liker lange linjer og store spørsmål som denne boka løfter frem.

Forfatter og historiker Yuval Noah Harari ble kjent for alvor da han skrev “Homo Sapiens, en kort historie om menneskeheten”. Han tar med seg hovedessensen fra denne når han i “Homo Deus” ser fremover. For mens menneskenes historie alltid har handlet om håndtere sult, sykdom og krig er det helt andre utfordringer som vil møte oss fremover.

Menneskehetens nye agenda vil ifølge Harari sannsynligvis handle om udødelighet, lykke og guddommelighet - deus. Teknologisk utvikling blir avgjørende, for maskinene, for organiske vesen.

“Religion is interested above all in order. It aims to create and maintain the social structure. Science is interested above all in power… Modern societies believes in humanist dogmas, and uses science not in order to question these dogmas, but rather in order to implement them”. Hararis bok er særlig god fordi den utfordrer strukturer og institusjoner som vi lett tar for gitt. Som humanismen, det liberale demokratiet og det frie markedet.

Teknologi - demokrati

Vi vet fra historien at krig og demokratiutvikling henger sammen. Elitene har aldri gitt fra seg privilegier uten å ha vært nødt til det, gjerne av militære eller økonomiske hensyn. Det var behovet for krigere til flåten og hæren som medførte at borgere i Athen fikk demokratiske rettigheter. Militær innsats ble belønnet med stemmerett, noe måtte de jo lokkes med, handelsfolk og håndverkere som helst ville holde på med sitt. De moderne armeenes behov for en hærskare av menn var vesentlig i utvidelsen av borgerrettigheter. Økonomiens behov for masser av hender (industrielle revolusjon) forklarer utviklingen av arbeiderrettigheter og videre demokratiutvikling.

Hva vil da skje når hverken militæret eller økonomien lenger trenger alle disse hendene, når krig og produksjon blir gjort av maskiner og avansert teknologi? Hvordan vil synet på mennesket bli, ikke minst holdning til mennesker uten utdanning og high skills?

Algoritmer

Harari presenterer tankevekkende eksempler på teknologisk utvikling som allerede er en realitet. Historien om “transcranial helmet” som brukes til trening av snikskyttere (fjerner redsel og forstyrrende tankestrøm, gir full fokus på oppgaven) og innoperert chip i hjernen som fjerner depresjon er bare to eksempler som allerede er en realitet. Like interessant er det hvordan “Homo Deus” utfordrer med spørsmål om hvordan etiske dilemmaer og menneskelige relasjoner vil bli i møte med kunstig intelligense, machine learning og den ufattelige bruken av algoritmer som foregår. 

Elon Musk om kunstig intelligens

Visstnok skal Facebooks algoritmer allerede i dag være “...a better judge of human personalities and dispositions than even the people's friends, parents and spouses”. 

Men fortsatt er det en ting som skiller mennesker fra kunstig intelligens; vi har bevissthet. Det har ikke maskinene lært seg. Ikke enda.

I det 21. århundret er våre personlige data trolig den den mest verdifulle ressursen vi mennesker har å tilby. Og da kan vi jo tenke litt over hvor bevisste vi egentlig er. For personlige data er nemlig den ressurs “... we are giving away to tech giants in exchange for email services and funny cat videos”...

Anbefaler boken i sin helhet!
Les Aftenposten om "Fem områder av livet som endres med kunstig intelligens" og lytt gjerne til disse gode podcastene:

12. september 2017

Grønt håp på en grå dag?

Det er blåmandag denne tirsdagen etter Stortingsvalget. La oss likevel holde fast i hva som kan gi håp.

Det ene er at markedet vil gå foran. Det grønne skiftet kommer til tross for norske politikeres treghet. Ulempen med Høyre-Frp er at Norge vil havne bakpå når økonomien legges om og etterspørselen etter olje går ned. Mitt håp er likevel at kapitalforvalter Philip Ripman får rett i at Paris-avtalen ikke blir nødvendig fordi skiftet kommer uansett.

Det andre er at vi får et Storting hvor en grønn allianse kan oppstå. En opposisjon på tvers av venstre-høyre-aksen, som stemmer sammen fra sak til sak, som setter klima og solidaritet høyt.

Det tredje er tilliten til dem som kommer etter oss. Slik de unge britene ikke ville ut av EU, vil ikke norsk ungdom fortsette med grå politikk. Klimasaken et høyt på agendaen hos mange barn og unge. Det gir grønt håp.