Asylbarna - et dikt til påminnelse

Foto: ALF ØYSTEIN STØTVIG/VG

Hvordan kan man «returnere» barn som er født i Norge, og som aldri har bodd noe annet sted? 

Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.


Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.


Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!


Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.


Av Haldis Moren Vesaas 

Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig

Det er 8. mars og jeg roper gratulerer med dagen! For denne dagen er viktig.

Dette er dagen for deg Fatima, som ikke får gå på skole.

Dette er dagen for deg Niva, som ikke får hjelp den dagen du skal føde ditt barn.

Dette er dagen for deg Sunny, som må leve med en mann du aldri har valgt.

Dette er dagen for deg Hediyu, som ikke får kjøre bil. 

Dette er dagen for deg Petrja, som ikke får stemme ved valg. 

Og dette er dagen for deg Målfrid, som er en av bare 17 % kvinner som leder norske bedrifter. Dette er dagen for deg Lene, som lever i frykt for å forlate mannen som slår deg på steder som ikke synes. Dette er dagen for deg Hanne, som lider under det uuttalte presset om at du som kvinne bør ta mesteparten av svangerskapspermisjonen, selv om du har lyst til å gå tilbake til jobb tidlig etter fødselen. Dette er dagen for deg Fredrikke, for deg Nina som ønsker å være kjærester og mødre sammen. 

Dette er dagen deres jenter! 

Og for alle oss som er så heldige å leve frie liv i trygge Norge - det vi ønsker er vel ikke vanskeligere enn dette:

At våre døtre skal få de samme muligheter som våre sønner. 

Da krisen fikk et ansikt

Jeg har lest en del og til tider blogget om finanskrise siden 2008. På NHOs årskonferanse sa Kristin Skogen Lund at vi har gått fra finanskrise til statsgjeldskrise. Land har levd over evne. Lavere vekst kommer.

Statsminister Stoltenberg fulgte opp med at vi får et økonomisk tilbakeslag i 2012. Den gamle krisen har endret karakter. Før var det banker. Nå er det land. Europa har på ny fått arbeidsledighetskrise. Men også en politisk krise trer frem når regjeringer viser manglende evne til å ta beslutninger.

Teoretisk og rasjonelt er jeg helt med på dette. Jeg har kanskje forstått alvoret en stund allerede også.

Men det var først i dag at erkjennelsen traff meg i magen. Krisen fikk et ansikt i form av et menneske jeg holder av og respekterer. Et menneske med solid utdannelse, samfunnsengasjement, sterke sosiale egenskaper, lang arbeidserfaring, ikke minst som selvstendig næringsdrivende med god inntekt. Hun har sendt meg en epost. Og jeg kan gråte av det hun skriver.

Det er ingen jobb å oppdrive i landet hun bor. Hun har ikke håp for at det vil bli bedre. Nå vurderer hun å reise til et annet land hvor det er arbeid. Hun vil gjerne bruke sin utdanning som psykolog og erfaring fra farmasia og ledelse. Men hun gir inntrykk av å være åpen for det meste. Hun må ha jobb. Er det muligheter i Norge spør hun så ydmykt.

Hva skal jeg svare henne?

Hva skal vi svare de 20 millioner arbeidsløse i eurolandene?

Hva skal vi si? 

Privat huskeregel for 2012

Romjul er for meg tid for refleksjon. Og tanker om det nye året. Mine viktigste ønsker for 2012 er god helse og tid sammen med dem jeg er glad i. Og jeg vil gjøre det jeg gjør fullt og helt - ikke stykkevis og delt. Så blir Kolbein Falkeids dikt med meg også i 2012. Godt nytt år!

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

  Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Når det kommer til stykket. Før du dør.

Desember. For mange betyr det stress og innspurt. Kanskje er det vår protestantiske arv som (ubevisst) får oss til å tro at vi skal slite og lide før vi kan nyte. At vi ikke fortjener ro i jula uten litt ubehag i forkant. Kanskje.

Men det det ikke bare i førjulstida vi har det travelt. For det er så mye vi skal rekke før vi dør. 1001 bøker du må lese før du dør. 1001 filmer du må se før du dør. For ikke å snakke om alle reisemålene du må oppleve. Alle matrettene du skal prøve og konsertene du må få med deg.

Er det samlere vi er? Små mus som bunkrer opp, samler til våre personlige lagre. Av ting. Av opplevelser.

Vi leser for tiden en bok for 7 åringen: "Momo, eller kampen om tiden". I boka er skurkene de grå herrer fra Tidssparekassen som har lurt menneskene til å spare på tiden sin ved å effektivisere bort alt som ikke er lønnsomt. Slik stjeler de skatten fra menneskene. Og skatten er tiden.

Tid. Ting. Kunnskap. Vi sparer og samler. Til hva? Hva strever vi mot egentlig?

Jeg synes førjulstiden er ypperlig til å reflektere over dette. Og når det kommer til stykket så vet vi jo godt hva som egentlig er viktig i livet. Lite treffer denne nerven så sterkt som Olav H. Hauges dikt:


Når det kjem til stykke

År ut og år inn har du site bøygd yver

bøkene,

du har samla deg meir kunnskap

enn du treng til ni liv.

Når det kjem til stykke, er det

so lite som skal til, og det vesle

har hjarta alltid visst.

I Egypt hadde guden for lærdom

hovud som ei ape.