I år er det enkelt å stemme

Gul for energi! Grønn for framtida! I år er det enkelt å velge stemmeseddel. Som Tore Sagen sa om hvorfor han stemmer MDG: "Det er uforsvarlig å stemme på noe annet".

Jeg stemmer for byer som prioriterer mennesker foran bilen - for sykkelveier, lekeplasser, grønne lunger og god kollektivtransport .

Jeg stemmer for en skole med mer lek for de minste, mindre fokus på testing og verdsettelse også av praktiske ferdigheter.

Jeg stemmer for redusert ulikhet og fattigdomsbekjempelse, for borgerlønn og karbonavgift til fordeling.

Jeg stemmer for flere biblioteker og et mangfoldig kulturliv.

Jeg stemmer for gradvis og planmessig utfasing av norsk oljevirksomhet og gode skattevilkår til grønne næringer.

Jeg stemmer for retten til selvbestemt abort og forbud mot retusjert reklame som fremmer urealistiske kroppsidealer.

Jeg stemmer Miljøpartiet de Grønne fordi vi er vitne til en natur- og klimakrise som krever radikal endring av vårt forbruk og våre reisevaner.

Og aller mest stemmer jeg for anerkjennelsen av at hver enkelt av oss har ansvar for andre liv enn vårt eget 🌍

Som Penelope Lea sa på Klimabrølet:

Vi har alle ansvar, og det er noe av det fineste vi kan ha.

Godt valg!

Mamma, hvordan tror du naturen er når jeg blir stor?

Vi satt på t-banen da spørsmålet kom. Kanskje hadde hun fått med seg avisoverskrifter om den dårlige lufta. Forurensingen fra bilkjøring i Oslo. Kanskje hun hadde bare en av sine tenkestunder, slike viktige øyeblikk som 10 åringer har. Spørsmålet traff meg sterkt. Det gjør vondt å svare ærlig. Men det finnes ikke noe alternativ:

Det er kanskje ikke snø om vinteren lenger. 
Fugler og dyr vi kjenner i dag er kanskje borte. 
Det kan hende det blåser og regner mye mer.
At det er varmere. 
At du ikke kan bade i sjø og vann slik du gjør i dag. 
At du ikke kan fiske fjellørret i bekken. 

Senere samme uke får jeg mail fra en god venninne. Hun skriver at tiden for kaffeslaberas er over. For nå gjelder det; om 10 måneder er det klimatoppmøte i Paris og det virker som det nå er mange krefter som ønsker at denne gangen skal det bli til noe. Til og med signaler fra toppledere i USA og Kina er positive.

Ja, tiden for kaffeslaberas og passivitet er over. Det er fint med engasjement på nettet, men det koster så lite å være aktiv fra sofaen.

Derfor møter vi opp i dag. 
Også du som tenker at demonstrasjon, nei det er ikke noe for meg. Du møter opp på vårens viktigste klimamarkering for å vise ditt ansikt, din faktiske tilstedeværelse, for å vise at du mener alvor.

Jernbanetoget i Oslo kl 17.

Og så melder du deg inn i en miljøorganisasjon. Minst en. Tiden er inne for å vise at du har dine meningers mot.

Praktisk informasjon om markeringen

Mer informasjon om fossilfrie penger.

Dette skal vi ut av!

Oljesand, vi må stoppe!

Rå eksistensialisme

"It is a terrible thing to take a world this beautiful and for the sake of outsized profit for few people for a little while - lay it to waste." 

Tjæresand. Bilde lånt fra The Guardian. 

Les det om igjen. Og la det synke inn. For dette skjer. Jorda ødelegges. Atmosfæren fylles av CO2. Det biologiske mangfoldet reduseres (og dermed også klodens matfat, dette i tid med enorm befolkningsvekst).

Uten radikal omlegging vil det ikke overraske meg om våre barn ikke vil føre slekten videre.

Flere hevder at det er for sent å stoppe global oppvarming. Nå handler det om å redusere skaden. På de mørke dager spør jeg meg selv hvilken skade? At menneskene ødelegger eget livsgrunnlag? Arter har kommet og gått gjennom jordas historie. Vi har bare vært her i ca 200.000 år. Slik menneskearten ødelegger på rekordtid sørger vi kanskje for vårt eget endelikt. Til jordklodens lettelse.

Forskere har beregnet at karbonlagrene på kloden er 5 ganger større enn den mengden utslipp atmosfæren kan tåle. Rekk opp hånda de som tror olje- og gasselskapene klarer å la ressursene ligge urørt fremfor å hente opp profitten de representerer?!

Det er nedslående å ta inn over seg realitetene. Det er nok derfor mange ikke orker å gjøre det. Derfor man velger kortsiktig behagelige løsninger. Å tenke to generasjoner frem blir uvirkelig. Men vi må gjøre det! Vi må jobbe for endring! Selv trenger jeg å tro på at galskapen kan stoppes, i hvert fall bremses. At vi er i stand til å ta valg styrt av annet enn egoistisk fortjeneste. Dette er den virkelige eksistensialisme.

Ta deg tid til å se på denne filmen hvor det innledende sitatet er hentet fra. Det er stadig flere mennesker der ute som vil gjøre en forskjell. Kanskje er det håp likevel? Hele filmen på 45 minutter finner du på her. Dette er en smakebit:

Og for relevans til norske forhold er denne artikkelen fra Forskningsforum interessant. Om de sterke båndene mellom oljeindustrien og universitetene.

Høyden under meg - dypet inni meg

Jeg har nylig fått oppleve fantastisk fjell og naturmiljø ved Lysefjorden. Det er 600 meter rett ned fra Preikestolen og 1000 meter fra Kjerag.

Jeg hoppet ikke bort på Kjerag-bolten og satt ikke med beina utenfor Preikestolen. For høyt der oppe kjente jeg ikke bare på høydeskrekk, jeg kjente også på noe dypt i meg selv: ankeret til familien, til livet mitt og menneskene jeg elsker. Dypet inni meg holdt meg fast.

Jeg liker å være modig, liker å våge. Men denne gangen føltes det bare godt å være feig.

Tiden og elva

Jeg har nylig kommet tilbake til byen etter kanotur gjennom Mangenvassdraget. Fire dager med aktivitet og aktivhet som Arne Næss brukte som betegnelse på indre engasjement. Jeg har øvd på å padle stille gjennom flatt vann, kraftig ned den brusende elva. Brukt musklene i armene og dvelt ved egne tanker og følelse. 

Tilbake i byen er jeg bestemt på å ta vare på den indre roen en slik naturopplevelse gir. For å klare det må jeg aktivt verne om opplevelsen. Og fortsette refleksjonen. Ikke minst om hva vi mennesker bruker mye av tiden vår på. 

Som en medstudent sa rundt bålet en kveld i skogen: 

"Det er ikke sant at tiden løper. Det er vi som løper. Tiden derimot, den flyter stille og jevnt."

Omtrent som de vakre brede elevene jeg for litt siden har padlet gjennom. Tilstede i både kropp og sjel.

Society

It's a mystery to me
We have a greed
With which we have agreed

You think you have to want
More than you need
Until you have it all you won't be free

Society, you're a crazy breed
I hope you're not lonely without me

When you want more than you have
You think you need
And when you think more than you want
Your thoughts begin to bleed

I think I need to find a bigger place
'cos when you have more than you think
You need more space

Society, you're a crazy breed
I hope you're not lonely without me
Society, crazy and deep
I hope you're not lonely without me

There's those thinking more or less less is more
But if less is more how you're keeping score?
Means for every point you make
Your level drops
Kinda like its starting from the top
You can't do that...

Society, you're a crazy breed
I hope you're not lonely without me
Society, crazy and deep
I hope you're not lonely without me

Society, have mercy on me
I hope you're not angry if I disagree
Society, crazy and deep
I hope you're not lonely without me

(Eddie Vedder)

Hva er ditt forhold til natur?

Mitt forhold til natur handler om hva naturen gjør med meg, hvordan opplevelser i naturen virker i meg. Og mitt forhold til natur handler om hvordan denne effekten påvirker mine valg i livet. Store ord synes du? Ikke i det hele tatt. Ord blir tvert imot fattige i møte med naturopplevelser. 

Forgapt i havgapet.

Jeg anser det å leve, å være et menneske som en kontinuerlig utfordrende bevissthetsprosess og jeg har erfart at nærhet til natur gjør det lettere for meg å tenke tanken ut, å tenke selv. Når jeg går ut i naturen – og går inn i naturen – skjer det noe med min opplevelse av hva som er av betydning i livet. Tilstedeværelse i naturen gir meg ro og gjør at jeg bedre klarer å kjenne etter hva jeg anser som verdifullt og meningsfullt. Naturopplevelse øker min evne til å være det mennesket jeg ønsker å være. Leve det livet jeg ønsker å leve. Være indrestyrt, ikke styrt av verdenen utenfor meg selv. 

Bål er liv og fellesskap.

Nær friheten

Jeg gleder meg over opplevelser i naturen i seg selv; å bare betrakte havet eller morgentåken – uten at det er et middel for å nå noe annet. Det er øyeblikket i seg selv som gir mening. Naturen gjør det enklere for meg å være tilstede og kjenne etter. I naturen kommer jeg bedre i kontakt med egen kropp og eget sinn. Ved å ha færre midler, mindre støy og mer skjønnhet kommer jeg nærmere gleden ved å være et fritt menneske.  

Bevegelse, ro og skjønnhet

Topptur tester evne til våkne veivalg.

Naturopplevelser gir mental ro og naturlig skjønnhet å iaktta. Samtidig representerer naturen et miljø jeg gjerne utfordrer meg selv fysisk i med enklere midler og mer manuelt arbeid. Jeg liker å eksponere meg for naturen fordi den utfordrer meg med sitt vær, sine årstider og sin utforming og får meg til å måtte være aktiv – jeg må bruke hender, hode og hjerte. Naturen utfordrer, gleder og gir mening for hele meg. Min fysiske kropp, mitt intellekt og mine følelser. 

Hva er ditt "true North"?

Våkne veivalg

Naturen utsetter meg hele tiden for valg og utfordrer mine praktiske evner og min klokskap. Slik representerer naturen en læring som bringer meg nærmere hvem jeg er som menneske. Jeg ser det som en livsoppgave å avdekke stadig mer av hvem jeg faktisk er, og naturopplevelser – bevegelse, ro og skjønnhet er avgjørende hjelp på veien mot å leve i tråd med mitt sanne nord, mitt autentiske jeg. Mitt forhold til natur er sterkt knyttet til dette at jeg tar på alvor at jeg er et fritt menneske. At jeg vil ha bevissthet i eget liv. At jeg har ansvar for mine valg. At jeg ikke skal gå på autopilot og reprodusere atferd og holdninger. At min livsvei ikke går langs en merket løype. Jeg må selv ta ut kursen og peile meg frem dit jeg skal.   

Ansvar

Mitt forhold til natur handler også om ansvar. Jeg føler ansvar for at mine barn skal kunne fiske fjellørret i den samme bekken som jeg gjorde. Jeg føler ansvar for at tregrensa ikke skal krype 200 meter oppover og dekke vakre snaufjellsområder. Jeg føler ansvar for jeg lever i en tid hvor ødeleggelse av det biologiske mangfoldet øker i takt med befolkningsveksten. Jeg føler ansvar for å redusere mitt personlige forbruk og ha en generell miljøvennlig atferd. Og jeg er bevisst at det er konkrete valg, faktisk handling som er av betydning. For mitt eget miljøregnskap og som forbilde overfor egne barn og andre mennesker. 

Barn lærer oss å se det store i de små ting.

Barnet vil bevare

Så har jeg stor tro på dette: det vi er glad i vil vi ikke ødelegge. Jeg tror på at barn og unge som får positive førstegangsopplevelser og påfølgende gode erfaringer i naturen vil utvikle ønske om å bevare naturen, verne om mangfold og artsrikdom. Grunnlag for holdninger legges i ung alder. Primærsosialiseringen er avgjørende for folks forhold til natur og friluftsliv i voksen alder. Istedenfor at barnehager og skoler har fokus på voksenbekymringer som kildesortering og giftig avfall mener jeg at barn i størst mulig grad må få oppleve naturen. Ved å være i naturen og erfare den som et fristed med stort mulighetsrom kan barnet finne mening og glede som igjen gjør at naturen er oppleves som verdifullt i seg selv, naturen blir noe barnet vil ta vare på. 

Skogsarbeider og lyriker

God nyhet på morgenkvisten i dag via P2: Hans Børlis liv blir teater. Hva var det som gjorde at skogsarbeideren fra svarte skogen ble en av landets fremste lyrikere? Jeg håper på anledning til å få se stykket. I mellomtiden kan vi bruke dagene til å tenke litt over et av hans mange gode dikt:

HOLD SINNET DITT MJUKT

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli, bilde lånt fra NRK

Valgkampen og Lofoten

Valgkampen er i gang. Etter min mening er ingen politisk sak viktigere enn klima, derfor har jeg også signert Klimakravet. I globalt perspektiv ødelegger menneskeheten klodens biologiske mangfoldet i stort tempo. Redusert biologisk mangfold medfører at vi ødelegger vårt eget matfat. Når de døde sonene utenfor Nilen, Ganges og Amazonas vokser fordi elevene er fulle av gift og avfall fra blir det mindre fisk, som et eksempel. Parallelt med denne negative utviklingen er befolkningsveksten enorm. Vi styrer altså mot en verden med flere mennesker og dårligere forhold for matproduksjon.

I Norge er eventuell oljeutvinning i nordområdene en vesentlig sak i klimadebatten. Pappa hadde i går et innlegg på trykk i Klassekampen som jeg synes er meget godt:

Valgkampen og Lofoten

I ly av støyen rundt konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja, deler Olje- og energidepartementet i år ut 72 konsesjoner i Barentshavet. Uten demokratiske prosesser. Disse har langt større potensiale enn dem lenger sør, og uhyre konsekvenser om noe går galt. Hvorfor så liten oppmerksomhet rundt disse?

Man kan fristes til å tro at Programkomiteen i AP sitt forslag er en skinnmanøver, veiledet av profesjonelle aktører knytter til olje-lobbyen. Med litt fantasi er strategien som følger: Framover handler det om å skape et bilde av at AP går for utvinning i Lofoten. Det er viktig med mye fokus og mye støy. Rett før valget gir partiet “etter” for press fra miljøorganisasjonene og opinionen. Lofoten er reddet!

Miljøfolket blir fornøyd, meningmann tror at AP tar miljø på alvor, og partiet vinner stemmer. I lykkerusen og jubelen – og særlig hvis media er på lag - glemmes de 72 konsesjonene som samtidig realiseres i Barentshavet. Det pumpes olje som aldri før, men nå så langt nord at få bryr seg. Nordøstpassasjen forblir isfri, og Jens kan styre 4 år til.

Arvid Slettebakken
Kragerø

Økosystemet i Barentshavet (Havforskningsinstituttet)

Øyekontakt i det nye året

Det er et nytt år. For meg innebærer det refleksjon over livet jeg lever. Hva jeg ønsker mer av. Hva jeg ønsker mindre av. Det viktigste for meg i 2013 er å være tilstede i det jeg gjør. En konsekvens er at jeg vil bruke mindre tid digitalt. Jeg vil stirre langt mindre inn i skjermer og langt mer inn i menneskeøyne. Jeg vil ta livet mer med ro, gå glipp av mye og ikke delta på like mange ting som før. Og så vil jeg være mye ute. Brenne bål. Se på stjerner. Svømme i saltvann. Være med flokken min.

DEI TALAR OG TALAR

Dei talar og talar

om alt dei skulle og ville

Men vi er stille

Dei jagar og jagar

som gjaldt det å få

dei tilmålte timane unna

Men vi held med varsame hender

den skøyre og kostbare stunda

Du fanst, kan vi seia kvarandre

Du fanst og er nær

Vi treng ikkje jaga lenger

Vi treng ikkje tvile

Vi er

(Arnljot Eggen)

Kjæresten & jeg 

Kutter skolen hodet av kroppen?

"Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes... vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?" Dette utdraget er hentet fra dagens gode blogginnlegg på NIH-bloggen som jeg følger med interesse. 

Kroppen ja. I det siste har jeg tenkt en del på kroppen. På hode og kropp. Og vår tids store tabbe i å sette et kunstig skille mellom nettopp hode og kropp. 

Barn må gripe for å begripe
Små barn putter alt i munnen, for munnens sanseorganer hjelper barnet å forstå tingen det holder i hendene. Øynene trenger hjelp for å skape opplevelsen for barnet. 

En 3 åring vil også gjerne ta på ting når tingen skal oppleves og forstås. Hun vil kjenne struktur og aller helst test ut hvordan tingen kan brukes. Kan den kastes opp i luften? Lager den lyd? Hva smaker den? Øynene er ikke nok. En auditiv presentasjon på et museum er ikke nok. Det som kan tas på og gjøres huskes mye bedre. 

Før barnet begynner på skolen lærer det med hendene, øynene og ørene. Sansene og bruk av kroppen er vei til forståelse, mening og til ny kunnskap. Barnet lærer av erfaring. Å lære av erfaring er å foreta en forbindelse bakover og fremover mellom det vi foretar oss med ting og det vi nyter eller lider som en konsekvens av dette. 

Når barnet sanser og handler er dette eksperiment med verden for å finne ut hvordan den er, det barnet opplever er læring - oppdagelse av hvordan ting henger sammen. 

Skolen kutter hode av kroppen
Så kommer skolen. Og nå setter jeg ting på spissen, jeg vet at det er mange gode pedagoger der ute som er bevisst hele barnet, hele mennesket. Men altså - så begynner det lille mennesket på skolen. 
Det lille mennesket er ikke forandret i sitt vesen selv om det blir plassert på en stol ved en pult. Det er fortsatt like sanselig, behovet for å gjøre for å lære er der like fullt. 

Dessverre blir barnet på skolen altfor ofte betraktet som tilskuere. Læreren underviser. Og undervisning er som kjent ikke ensbetydende med læring. Det har gjennom tidene foregått mye undervisning som ikke har resultert i læring! 

Eleven betraktes som en som skal absorbere kunnskap direkte, uten å skaffe seg erfaringer selv. Uten å bruke andre sanser enn øyne, ører eller hånden til å holde en blyant. 

Skillet mellom hode og kropp oppstår. Noe som blir betraktet som intellektuelt blir atskilt fra den fysiske kroppen. Faktisk blir den fysiske kroppen ofte en utfordring. Kroppen har jo fortsatt lyst til å være med den. Hendene har lyst til å ta på, beina løpe og hoppe. Men kroppens behov for erfaring for å lære må undertrykkes. Den skaper jo støy i undervisningen. På skolen er kroppen med ett blitt brysom, den som til nå har vært så god hjelp i barnets møte med verden. 

Slik brytes den viktige forbindelsen mellom hode og kropp. Det skapes et kunstig skille hvor kroppen blir distraherende, et onde som må bekjempes. 

Stakkars ungdomsskoleeleven!
Han har jo med seg den hormonelle kroppen sin inn i hver time. Og kroppen har ikke lyst til å sitte stille bak en pult i timevis. Den gjør opprør! Og ungdommen sitter der i sin indre kamp mellom hode og kropp. 

Er det skillet mellom hode og kropp som er årsaken til disiplinutfordringene i skolen? Lærerens kamp mot elevenes kropper. Vær stille. Sitt stille. Vis mekanisk oppvakt interesse. Opptre likt. 

Ikke bare er denne kampen en påkjenning både for læreren og elevene. Den fratar også elevene kroppslig aktivitet som kilde til læring, som betydningstilegnelse. Resultatet blir en spenning mellom ren likegylighet og spenningsutladninger. Slossing i friminuttet, knuffing i gangen. Den forsømte kroppen må ta igjen. Fysiske aktive barn og ungdom blir rastløse og uregjerlige. De som er opptatt av å please læreren bruker energi på den negative oppgaven det er å undertrykke sin egen kropp.

Den "ville" kroppen temmes
Barna lærer at kroppen må hindres. De må ta avstand fra sitt indre ønske om å ta på og gjøre, være fysiske i sin tilegnelse av kunnskap og mening. 

Kanskje det er dette som er den bakenforliggende årsaken til vår tids objektivisering av kroppen. Gjennom skolen øves vi opp i at den skal skilles fra hodet og tenkningen.

Ikke rart vi får vrangforestillinger om egen og andres kropp. 

Dyp glede

Å være et fritt menneske. Å kjenne dyp glede. Jeg blir stadig mer begeistret for Arne Næss som uttalte dette:

«Det er ikke bare innstillingen til andre mennesker som viser hva som er våre dypeste verdier og høyeste prioriteringer i livet. Det gjør også vårt forhold til alt annet som lever. Jeg tror det som forener alt liv, er viktigere enn det som skiller.»

Et stort menneske er borte

Arne Næss er død. Det er med vemod, ærbødighet og respekt jeg leser om bortgangen til mannen som har vært et forbilde for meg. En sunn sjel i et sunt legeme. Naturmennesket Arne Næss. Filosofen og økosofen. Arne Næss har hatt et engasjement i Fremtiden i vår hender som jeg beundrer. Hans "dypøkologi" har påvirket miljøbevegelsen verden over.

Og så er det Hallingskarvet. Fjellet som har hatt en magisk tiltrekningskraft på meg i mange år. I juli stod jeg sist gang oppå skarven. Sammen med min kjære stod jeg andektig ved Lordehytta og myste mot en fantatisk sol i et klarvær som ga sikt til både Hårteigen i vest og Gaustadtoppen i øst. Og jeg tenke på ham. Som jeg alltid har gjort når jeg har vandret i Skarvheimen. For Hallingskarvet tilhørte Arne Næss. Det var hit han reiste for å tenke. For å være nær naturen. Hytta hans ligger for seg selv, klemt tett opptil det massive fjellpartiet.

Arne Næss er mannen bak det som har blitt mitt livsmotto, og som står øverst på denne bloggens forsiden:

Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.

En av bøkene hans "Det frie mennesket" tar utgangspunkt i Spinozas filosofi og er en veiledning til hvordan man kan bli et fritt menneske. Både i denne boken og gjennom et langt og rikt liv er det ett spørsmål jeg vil bære med meg fra Arne Næss. Som sin inspirasjon Spinoza stilte han det fantastiske spørsmålet:

Hva er det jeg dypest sett står for?

Dette er et spørsmål jeg alltid vil stille meg selv. Et eksistensielt spørsmål som jeg mener er helt avgjørende for bevissthet om eget liv, om egne valg, om mine verdier. For er det noe som har vokst frem i meg, sterkere jo lenger jeg lever, så er det mitt ønske om å være "hel ved". Være et godt menneske, sannferdig, lojal, ansvarlig - og som vet hva jeg står for.

Jeg lar dette blogginnlegget være min siste hilsen og takk til Arne Næss. Og jeg hilser med et av mine yndlingsdikt, et dikt jeg alltid vender tilbake til:

Mere fjell
Av og til må noe vare lenge,

ellers mister vi vel vettet snart,

så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fintog riktig gamle hus er fint,

men enda bedre -fjell.

Som ikke flytter seg en tomme

om hele verden enn forandres (og det må den snart),

så står de derog står og står

så du har noe å legge pannen inntil,

og kjøle degog holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.

De lager horisontermed store hugg i,

som de var smidd av smeder.

Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå

helt siden Haralds-tiden.
De sto her da de spikret en arming fast til korset.

Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen

uten tanker i.

Den sto her under Belsen og Hiroshima.

Den står her nåsom landemerke for din død, din uro,

kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene.

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

(Rolf Jacobsen)

Bilde er lånt fra Dagbladet, ved fotograf Nina Ruud.