Trå varsomt på en skolestarter

Vi er mange som følger til skolen i disse dager. Mange foreldre som er i skolegården til 5-6-åringene våre har stilt opp på rekke og gått inn i klasserommet. Så går vi til vårt. Og det er mange timer til vi sees igjen.

Da ungene gikk i barnehage fikk vi vite mye om dagens hendelser fra de voksne da vi hentet. Det var så åpent i barnhagen, så mye mer voksentid til hvert barn.

Klasserommet og skolen kan føles som et lukket rom for foreldre til skolestartere. Barna forteller kanskje ikke så mye selv. De kan ha nok med å fordøye alle opplevelser og følelser på sin indre bane. Vi er flere som må passe oss for å ikke bombardere dem med spørsmål. Spørsmålene er så lett ledende, bærer så ofte med seg vår forventning. Vi er jo alle fulle av egne skoleminner og overfører så fort egne følelser til barna. I disse dager skal vi ha to ører og en munn. Så får vi heller tåle å ikke vite så mye.

Vi foreldre skal være los på barnas skute i mange år fortsatt, vi er viktige for dem lenge enda. Men det kan være lurt å minne hverandre på at barna skal leve det meste av livet sitt borte fra oss. Det skal vi hjelpe dem å forberede seg til. Det skal læreren hjelpe dem å forberede seg til.

Det er sagt og skrevet mye om forventning og ønsker til skolen. I disse dager er mitt eneste ønske at du som er lærer for førstereis-barna ser hver enkelt av dem som de er. At du har tid og skaper trygghet på skolen. For det er en fantastisk og stor oppgave du har. Hver av barna i klasserommet foran deg kunne sagt dette:

I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread upon my dreams

Julekalender til barna?

Vi kan gi dem materielle gaver hver eneste dag frem til julekvelden hvor de skal bades i enda flere gaver. Eller vi kan gi barna det mange av dem lengter mest etter; tid og ro sammen med oss voksne.

Bildet viser den viktigste julekalenderen våre barn får. Hver ettermiddag/kveld setter vi oss sammen, leser en julefortelling høyt og bare snakker litt. Spiser en pepperkake. Eller en brødskive.

En historie hver dag i adventstiden

Vi gir dem en annen ting også. De får ikke oppleve foreldre som bruker tid i butikker og stresser med innkjøp av gaver. Skal vi unntaksvis kjøpe ting skjer det via internett. Men i all hovedsak er det opplevelser vi gir til jul. Å fortsette med kjøp av fysiske ting i en verden hvor det materielle forbruket MÅ ned kan vi ikke være med på.

Fremtiden i vår hender får dette så godt frem med sin ironiske kampsak Foreningen Vekst og Velstand

"Jeg alene kan intet gjøre. Det sier hundretusener." 

Lærernes streik og livets lære

Her sitter jeg og forbereder morgendagens undervisning i Entreprenørskap og bedriftsutvikling for noen av de 17 åringene som skal være med å løfte Norge ut av oljealderen. 

Så kommer jeg over et dikt jeg selv vokste opp med. Et dikt som må opp på veggen igjen nå - som en støtte til lærernes streik. 

En ting er at jeg og mange kollegaer forbereder oss mye mer enn en 8-16 arbeidsdag kan gi rom for. Større er det at denne streiken kan være uttrykk for kamp om menneskesyn og hva ledelse er.

Mitt høyeste mål som lærer er å bidra til at elevene mine blir selvstendige. At de kan bestemme seg, ta gode valg og stå stødig i livet. Tørre å rekke opp hånda. For å oppnå dette må de kunne noe, kjenne seg trygge på at de kan noe. De må trene seg gode på å samarbeide med andre. Og de må oppleve å få frihet og ansvar for selv å kunne ta ansvar og utvikle selvstendige - innenfor trygge rammer jeg som leder har ansvar for å skape. 

Jeg har vært 15 år i næringslivet før jeg nå kombinerer lærerjobb med eget firma. Er det ikke ganske likt for voksne på en arbeidsplass? Er det ikke også slike rammebetingelser som lærere med ansvar for neste generasjon bør ha; ansvar, frihet, samarbeid og rom for å utvikle selvstendighet - innenfor gode rammer?  

Vi høster som vi sår. Både voksne i møte med barn, lærere i møte med elever og arbeidsgivere i møte med arbeidstakere. Derfor må dette diktet opp på veggen igjen!

Livets lære

Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme.
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med fusk
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre.
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit.
Barn som et vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn.
Barn som er vant til ros lærer å påskjønne andre.
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke.
Barn som er vant til lesning lærer seg å tenke.
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse.
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet. 

~ Dorothy Law Nolte (Oversatt av Andre Bjerke)

Rekkehus på Kampen?

30. Juni: Huset er SOLGT. Det gikk fortere enn svint. Ikke rart. Det er jo hjertet av Kampen!

Sånn så "annonsen" i form av blogginnlegg som jeg la ut:
Ønsker dere rekkehus i Oslo? Med helt fantastiske naboer? Kampen er småby i storbyen med økologisk barnebondegård, Kampenmila, stille gater, Kampen skoles musikkorps, Kampen Bistro, deilig park, Kampen barne og ungdomsteater, Kampendagene og gå/sykkelavstand til alt Oslo har å by på - for å nevne noe!

Ta kontakt marian.slettebakken(alfakrøll)gmail.com for privat visning i perioden 21. til 27. juli i Kampen Hageby 54. 

Kast voksen-angsten ut med badevannet!

Min generasjon av +/- 40 åringer, vi er latterlige. Vi er tusenvis av etablerte middelaldrende mennesker som surrer rundt i livet med angst for å bli, for å være ...voksen. 

Vi er hektisk tilstede i sosiale medier hvor vi gir hverandre voksenpoeng for å gjøre noe eller handle inn ting som minner oss om hva vi så foreldrene våre gjorde, ting og handlinger vi forbinder med tilværelsen som etablert.

Vi farger bort grått hår, fjerner rynker og magefett og scroller oss gjennom skjermer og kanaler og synes ikke vi har tid til noen ting.

Vi lider av "skal få med meg alt, later som alt er som før selv om det absolutt ikke er det-syndromet".

Hvorfor er den så utbredt, denne angsten for å bli voksen? Hvorfor aksepterer vi en kultur som så til de grader ikke anerkjenner voksenlivet og lenger frem - alderdommen?

Det er på tide - ikke å bli - men å være voksen!

Det betyr ikke at ingenting nytt skal skje. Det betyr ikke at endring og utfordring var noe vi opplevde før. Det beste med å bli eldre er jo nettopp at mulighetsrommet utvides! Du er langt klokere nå enn for 10 år siden. Sannsynligvis er du roligere og modigere også. Kanskje er du flinkere til å være tilstede? Kanskje er det nettopp dette småbarnslivet har lært deg, tilstedeværelse og evne til å oppleve lykke i små øyeblikk?

Det er ikke sant at familielivet sliter ut alle. For mange gir det ny energi. Noe fast å holde i i en verden hvor allting snurrer rundt med oss. Kanskje er det nå du opplever at du er blitt kjent med deg selv. At du vet hva du står for. Har dine meningers mot. Kanskje det er nå du er erfaren nok til å ta selvstendig stilling til romaner, politiske pamfletter og tv-dokumentarer? Kanskje er det først nå du slapper av på kafé alene eller jogger fordi det er et mål i seg selv, ikke et middel til en slankere kropp?

Det er godt å bli eldre!

• Det er fint å stoppe etter ingressen i en kronikk, bla videre og tenke at dette trenger du ikke lese ferdig. Det interesserer deg ikke nok. 
• Det er befriende å være hjemme kveld etter kveld uten å føle på at du må ut for å kjenne at du lever. 
• Det er godt å slites med eksistensielle spørsmål om hvilken jobb du egentlig bør ha eller hvor du helst bør bo - for så å erkjenne at dette er dypt menneskelig, og det er tegn på våkenhet å være en som kontinuerlig stiller spørsmål ved egne valg og handlinger. 
• Det er godt å kjenne på at (livs)erfaring gjør deg enda mer attraktiv i arbeidslivet.
• Det er godt å forstå at det viktige er å kunne noe, å gjøre noe - ikke være noe. 
• Det er fantastisk å vite at du betyr noe for andre mennesker. Både de på 1, 1,5 og 2 meter.   
• Og det er fint å få briller så du kan lese enda mer.

Høyden under meg - dypet inni meg

Jeg har nylig fått oppleve fantastisk fjell og naturmiljø ved Lysefjorden. Det er 600 meter rett ned fra Preikestolen og 1000 meter fra Kjerag.

Jeg hoppet ikke bort på Kjerag-bolten og satt ikke med beina utenfor Preikestolen. For høyt der oppe kjente jeg ikke bare på høydeskrekk, jeg kjente også på noe dypt i meg selv: ankeret til familien, til livet mitt og menneskene jeg elsker. Dypet inni meg holdt meg fast.

Jeg liker å være modig, liker å våge. Men denne gangen føltes det bare godt å være feig.

Hva er ditt forhold til natur?

Mitt forhold til natur handler om hva naturen gjør med meg, hvordan opplevelser i naturen virker i meg. Og mitt forhold til natur handler om hvordan denne effekten påvirker mine valg i livet. Store ord synes du? Ikke i det hele tatt. Ord blir tvert imot fattige i møte med naturopplevelser. 

Forgapt i havgapet.

Jeg anser det å leve, å være et menneske som en kontinuerlig utfordrende bevissthetsprosess og jeg har erfart at nærhet til natur gjør det lettere for meg å tenke tanken ut, å tenke selv. Når jeg går ut i naturen – og går inn i naturen – skjer det noe med min opplevelse av hva som er av betydning i livet. Tilstedeværelse i naturen gir meg ro og gjør at jeg bedre klarer å kjenne etter hva jeg anser som verdifullt og meningsfullt. Naturopplevelse øker min evne til å være det mennesket jeg ønsker å være. Leve det livet jeg ønsker å leve. Være indrestyrt, ikke styrt av verdenen utenfor meg selv. 

Bål er liv og fellesskap.

Nær friheten

Jeg gleder meg over opplevelser i naturen i seg selv; å bare betrakte havet eller morgentåken – uten at det er et middel for å nå noe annet. Det er øyeblikket i seg selv som gir mening. Naturen gjør det enklere for meg å være tilstede og kjenne etter. I naturen kommer jeg bedre i kontakt med egen kropp og eget sinn. Ved å ha færre midler, mindre støy og mer skjønnhet kommer jeg nærmere gleden ved å være et fritt menneske.  

Bevegelse, ro og skjønnhet

Topptur tester evne til våkne veivalg.

Naturopplevelser gir mental ro og naturlig skjønnhet å iaktta. Samtidig representerer naturen et miljø jeg gjerne utfordrer meg selv fysisk i med enklere midler og mer manuelt arbeid. Jeg liker å eksponere meg for naturen fordi den utfordrer meg med sitt vær, sine årstider og sin utforming og får meg til å måtte være aktiv – jeg må bruke hender, hode og hjerte. Naturen utfordrer, gleder og gir mening for hele meg. Min fysiske kropp, mitt intellekt og mine følelser. 

Hva er ditt "true North"?

Våkne veivalg

Naturen utsetter meg hele tiden for valg og utfordrer mine praktiske evner og min klokskap. Slik representerer naturen en læring som bringer meg nærmere hvem jeg er som menneske. Jeg ser det som en livsoppgave å avdekke stadig mer av hvem jeg faktisk er, og naturopplevelser – bevegelse, ro og skjønnhet er avgjørende hjelp på veien mot å leve i tråd med mitt sanne nord, mitt autentiske jeg. Mitt forhold til natur er sterkt knyttet til dette at jeg tar på alvor at jeg er et fritt menneske. At jeg vil ha bevissthet i eget liv. At jeg har ansvar for mine valg. At jeg ikke skal gå på autopilot og reprodusere atferd og holdninger. At min livsvei ikke går langs en merket løype. Jeg må selv ta ut kursen og peile meg frem dit jeg skal.   

Ansvar

Mitt forhold til natur handler også om ansvar. Jeg føler ansvar for at mine barn skal kunne fiske fjellørret i den samme bekken som jeg gjorde. Jeg føler ansvar for at tregrensa ikke skal krype 200 meter oppover og dekke vakre snaufjellsområder. Jeg føler ansvar for jeg lever i en tid hvor ødeleggelse av det biologiske mangfoldet øker i takt med befolkningsveksten. Jeg føler ansvar for å redusere mitt personlige forbruk og ha en generell miljøvennlig atferd. Og jeg er bevisst at det er konkrete valg, faktisk handling som er av betydning. For mitt eget miljøregnskap og som forbilde overfor egne barn og andre mennesker. 

Barn lærer oss å se det store i de små ting.

Barnet vil bevare

Så har jeg stor tro på dette: det vi er glad i vil vi ikke ødelegge. Jeg tror på at barn og unge som får positive førstegangsopplevelser og påfølgende gode erfaringer i naturen vil utvikle ønske om å bevare naturen, verne om mangfold og artsrikdom. Grunnlag for holdninger legges i ung alder. Primærsosialiseringen er avgjørende for folks forhold til natur og friluftsliv i voksen alder. Istedenfor at barnehager og skoler har fokus på voksenbekymringer som kildesortering og giftig avfall mener jeg at barn i størst mulig grad må få oppleve naturen. Ved å være i naturen og erfare den som et fristed med stort mulighetsrom kan barnet finne mening og glede som igjen gjør at naturen er oppleves som verdifullt i seg selv, naturen blir noe barnet vil ta vare på. 

Øyekontakt i det nye året

Det er et nytt år. For meg innebærer det refleksjon over livet jeg lever. Hva jeg ønsker mer av. Hva jeg ønsker mindre av. Det viktigste for meg i 2013 er å være tilstede i det jeg gjør. En konsekvens er at jeg vil bruke mindre tid digitalt. Jeg vil stirre langt mindre inn i skjermer og langt mer inn i menneskeøyne. Jeg vil ta livet mer med ro, gå glipp av mye og ikke delta på like mange ting som før. Og så vil jeg være mye ute. Brenne bål. Se på stjerner. Svømme i saltvann. Være med flokken min.

DEI TALAR OG TALAR

Dei talar og talar

om alt dei skulle og ville

Men vi er stille

Dei jagar og jagar

som gjaldt det å få

dei tilmålte timane unna

Men vi held med varsame hender

den skøyre og kostbare stunda

Du fanst, kan vi seia kvarandre

Du fanst og er nær

Vi treng ikkje jaga lenger

Vi treng ikkje tvile

Vi er

(Arnljot Eggen)

Kjæresten & jeg 

Om utfordring i norsk skole og flikking på rustent vrak

Professor Hilde C. Bjørnland fra Handelshøyskolen BI har i dag debattartikkel på trykk i Dagens Næringsliv. Hun stiller gode spørsmål til hvorfor den norske skolen bare har gjennomsnittlige resultater i lesing, matematikk og naturfag. Hun viser til forskjellen fra våre naboland ved at norsk skolehverdag er bestemt sentralt, at det undervises færre skoletimer i matte og naturfag og at norsk skole sliter med manglende disiplin. Bjørnland stiller videre spørsmål om "trivsel er en funksjon av økt prestasjon og mestringsfølelse og ikke omvendt?" .

Bjørnlands artikkel er interessant. Det som undrer meg er svaret på utfordringene. BI-professorsen etterlyser mer matte og naturfag og anser tydeligvis disse fagene som avgjørende for å mer innovasjon og konkurransekraft for nasjonen Norge. Men HVORDAN undervisningen skal foregå, og hva som er den egentlig årsaken til at norsk skole kun har gjennomsnittlige resultater mener jeg hun ikke kommer i dypden på. 

Det gjør derimot Sir Ken Robinson. Det er et paradigmeskifte som behøves hevder han.

Det hjelper ikke å "flikke på det rustne vraket" av et skolesystem med flere mattetimer er mine ord. Fokus bort fra undervisning. Fokus inn på læring. Fokus bort fra skillet hode og kropp. Fokus inn på at vi er hele, sanselige mennesker som lærer på svært mange ulike måter.

Jeg anbefaler sterkt at du bruker 10 minutter på å se og høre Robinson forklarer forbilledlig pedagogisk:

Kutter skolen hodet av kroppen?

"Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes... vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?" Dette utdraget er hentet fra dagens gode blogginnlegg på NIH-bloggen som jeg følger med interesse. 

Kroppen ja. I det siste har jeg tenkt en del på kroppen. På hode og kropp. Og vår tids store tabbe i å sette et kunstig skille mellom nettopp hode og kropp. 

Barn må gripe for å begripe
Små barn putter alt i munnen, for munnens sanseorganer hjelper barnet å forstå tingen det holder i hendene. Øynene trenger hjelp for å skape opplevelsen for barnet. 

En 3 åring vil også gjerne ta på ting når tingen skal oppleves og forstås. Hun vil kjenne struktur og aller helst test ut hvordan tingen kan brukes. Kan den kastes opp i luften? Lager den lyd? Hva smaker den? Øynene er ikke nok. En auditiv presentasjon på et museum er ikke nok. Det som kan tas på og gjøres huskes mye bedre. 

Før barnet begynner på skolen lærer det med hendene, øynene og ørene. Sansene og bruk av kroppen er vei til forståelse, mening og til ny kunnskap. Barnet lærer av erfaring. Å lære av erfaring er å foreta en forbindelse bakover og fremover mellom det vi foretar oss med ting og det vi nyter eller lider som en konsekvens av dette. 

Når barnet sanser og handler er dette eksperiment med verden for å finne ut hvordan den er, det barnet opplever er læring - oppdagelse av hvordan ting henger sammen. 

Skolen kutter hode av kroppen
Så kommer skolen. Og nå setter jeg ting på spissen, jeg vet at det er mange gode pedagoger der ute som er bevisst hele barnet, hele mennesket. Men altså - så begynner det lille mennesket på skolen. 
Det lille mennesket er ikke forandret i sitt vesen selv om det blir plassert på en stol ved en pult. Det er fortsatt like sanselig, behovet for å gjøre for å lære er der like fullt. 

Dessverre blir barnet på skolen altfor ofte betraktet som tilskuere. Læreren underviser. Og undervisning er som kjent ikke ensbetydende med læring. Det har gjennom tidene foregått mye undervisning som ikke har resultert i læring! 

Eleven betraktes som en som skal absorbere kunnskap direkte, uten å skaffe seg erfaringer selv. Uten å bruke andre sanser enn øyne, ører eller hånden til å holde en blyant. 

Skillet mellom hode og kropp oppstår. Noe som blir betraktet som intellektuelt blir atskilt fra den fysiske kroppen. Faktisk blir den fysiske kroppen ofte en utfordring. Kroppen har jo fortsatt lyst til å være med den. Hendene har lyst til å ta på, beina løpe og hoppe. Men kroppens behov for erfaring for å lære må undertrykkes. Den skaper jo støy i undervisningen. På skolen er kroppen med ett blitt brysom, den som til nå har vært så god hjelp i barnets møte med verden. 

Slik brytes den viktige forbindelsen mellom hode og kropp. Det skapes et kunstig skille hvor kroppen blir distraherende, et onde som må bekjempes. 

Stakkars ungdomsskoleeleven!
Han har jo med seg den hormonelle kroppen sin inn i hver time. Og kroppen har ikke lyst til å sitte stille bak en pult i timevis. Den gjør opprør! Og ungdommen sitter der i sin indre kamp mellom hode og kropp. 

Er det skillet mellom hode og kropp som er årsaken til disiplinutfordringene i skolen? Lærerens kamp mot elevenes kropper. Vær stille. Sitt stille. Vis mekanisk oppvakt interesse. Opptre likt. 

Ikke bare er denne kampen en påkjenning både for læreren og elevene. Den fratar også elevene kroppslig aktivitet som kilde til læring, som betydningstilegnelse. Resultatet blir en spenning mellom ren likegylighet og spenningsutladninger. Slossing i friminuttet, knuffing i gangen. Den forsømte kroppen må ta igjen. Fysiske aktive barn og ungdom blir rastløse og uregjerlige. De som er opptatt av å please læreren bruker energi på den negative oppgaven det er å undertrykke sin egen kropp.

Den "ville" kroppen temmes
Barna lærer at kroppen må hindres. De må ta avstand fra sitt indre ønske om å ta på og gjøre, være fysiske i sin tilegnelse av kunnskap og mening. 

Kanskje det er dette som er den bakenforliggende årsaken til vår tids objektivisering av kroppen. Gjennom skolen øves vi opp i at den skal skilles fra hodet og tenkningen.

Ikke rart vi får vrangforestillinger om egen og andres kropp. 

Idolbarn

Scene fra et kjøkkenbord, i et hjem, et sted i Norge: "Wow!" 2 åringen sitter konsentrert over sin krussedull-tegning. "Så FLINK du er! Så fantastisk du tegner!"

5 år senere. Scene fra en fotballøkke, et sted i Norge: "Heia heia heia!" 7 åringen løper inn i klynga, sparker klomsete etter ballen. Scorer selvmål eller putter hos mostanderen. På sidelinjen står foreldrene, alle særlig opptatt av sitt barn. Barnet sparker. Ballen går nesten, bare neste frem til en medspiller. "Så FLINK du er!" "Glimrende!"

10 år senere. Scene fra en audition foran et dommerpanel, et sted i Norge: 17 åringen står frem og synger med sterk innlevelse og masse selvtillit. Det lyder redselsfullt. Dommerpanelet slakter opptredenen. 17 åringen står som et spørsmålstegn. Hva skjedde? Gråter usikkert. Blir deretter sint. "De forstår meg ikke!" Mamma og pappa iler til "Så så så du er verdens flinkeste til å synge lille prins, vi elsker å høre du deg. Du synger helt fantastisk faktisk!"

Bill. merk.: SELVINNSIKT

Er vi i ferd med å oppdra barna våre som små helter? I så fall sørger vi for at de ikke får lært en egenskap som er avgjørende for å fungere på egenhånd i verden: selvinnsikt. Vi heier og heier og sier FLINK i annenhver setning. Dette vil ikke bare slå tilbake på oss selv i form av ufordragelige unger som tror de håndterer alt med glans og aldri må streve for å lære eller mestre. Vi utstyrer også barna våre med sosiale handikap.

Sjøvett

Som foreldre er vi los ombord på våre barns skute noen få år. Snart skal de ta på seg kapteinslua og håndtere ukjent farvann og det store havet på egen hånd. Da må nødvendige ferdigheter og egenskaper være på plass. Som foreldre har vi ansvaret for å lære barna sjøvett.

Når vi heier på alt ungene gjør og legger til rette for at livet hele tiden skal være så behagelig som mulig for dem vil de etterhvert behandle oss som tjenere. Enda verre er det at vi på denne måten oppdrar dem til å velge minste motstand vei.

Utholdenhet. Innsats. Håndtering av motstand, endring og uforutsigbarhet. Arbeid. Ansvar for fellesskapet. Gjennomføringsevne. Og selvinnsikt fremfor noe. Dette er vesentlige egenskaper - sjøvett - vi må utruste barna våre med. Og det er ingen andre enn vi som foreldre som kan gjøre denne jobben.

Å heie på den minste bevegelse og koste gulvet foran dem for å sikre glatt bane er en bjørnetjeneste av dimensjoner!

Og det er så lite endring som skal til.

Til 2 åringen ved kjøkkenbordet: "Fine farger, hva har du tegnet?".

Til 7 åringen på fotballøkka "Heia, heia, stå på. Løp i angrep! Hjem i forsvar!" og når kampen er over "Det så ut som du koste deg da du spilte! Og kult at du scoret. Det er om å gjøre å vinne, men du må også tåle å tape uten å bli sur."

Og til 17 åringen foran dommerpanelet...

Gir vi skikkelig tilbakemelding underveis vil ikke 17 åringen stå foran dommerpanelet med mindre han faktisk kan synge. Og har trent jevnt og trutt.

Asylbarna - et dikt til påminnelse

Foto: ALF ØYSTEIN STØTVIG/VG

Hvordan kan man «returnere» barn som er født i Norge, og som aldri har bodd noe annet sted? 

Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.


Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.


Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!


Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.


Av Haldis Moren Vesaas 

Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig

Det er 8. mars og jeg roper gratulerer med dagen! For denne dagen er viktig.

Dette er dagen for deg Fatima, som ikke får gå på skole.

Dette er dagen for deg Niva, som ikke får hjelp den dagen du skal føde ditt barn.

Dette er dagen for deg Sunny, som må leve med en mann du aldri har valgt.

Dette er dagen for deg Hediyu, som ikke får kjøre bil. 

Dette er dagen for deg Petrja, som ikke får stemme ved valg. 

Og dette er dagen for deg Målfrid, som er en av bare 17 % kvinner som leder norske bedrifter. Dette er dagen for deg Lene, som lever i frykt for å forlate mannen som slår deg på steder som ikke synes. Dette er dagen for deg Hanne, som lider under det uuttalte presset om at du som kvinne bør ta mesteparten av svangerskapspermisjonen, selv om du har lyst til å gå tilbake til jobb tidlig etter fødselen. Dette er dagen for deg Fredrikke, for deg Nina som ønsker å være kjærester og mødre sammen. 

Dette er dagen deres jenter! 

Og for alle oss som er så heldige å leve frie liv i trygge Norge - det vi ønsker er vel ikke vanskeligere enn dette:

At våre døtre skal få de samme muligheter som våre sønner. 

Når det kommer til stykket. Før du dør.

Desember. For mange betyr det stress og innspurt. Kanskje er det vår protestantiske arv som (ubevisst) får oss til å tro at vi skal slite og lide før vi kan nyte. At vi ikke fortjener ro i jula uten litt ubehag i forkant. Kanskje.

Men det det ikke bare i førjulstida vi har det travelt. For det er så mye vi skal rekke før vi dør. 1001 bøker du må lese før du dør. 1001 filmer du må se før du dør. For ikke å snakke om alle reisemålene du må oppleve. Alle matrettene du skal prøve og konsertene du må få med deg.

Er det samlere vi er? Små mus som bunkrer opp, samler til våre personlige lagre. Av ting. Av opplevelser.

Vi leser for tiden en bok for 7 åringen: "Momo, eller kampen om tiden". I boka er skurkene de grå herrer fra Tidssparekassen som har lurt menneskene til å spare på tiden sin ved å effektivisere bort alt som ikke er lønnsomt. Slik stjeler de skatten fra menneskene. Og skatten er tiden.

Tid. Ting. Kunnskap. Vi sparer og samler. Til hva? Hva strever vi mot egentlig?

Jeg synes førjulstiden er ypperlig til å reflektere over dette. Og når det kommer til stykket så vet vi jo godt hva som egentlig er viktig i livet. Lite treffer denne nerven så sterkt som Olav H. Hauges dikt:


Når det kjem til stykke

År ut og år inn har du site bøygd yver

bøkene,

du har samla deg meir kunnskap

enn du treng til ni liv.

Når det kjem til stykke, er det

so lite som skal til, og det vesle

har hjarta alltid visst.

I Egypt hadde guden for lærdom

hovud som ei ape.

Kreativ julekalender for barn, i dobbel forstand

I år bryter vi tradisjonen med julekalender av opplevelser. Det betyr ikke at vi ikke vil prioritere tid sammen til lesing av julefortellinger, baking eller annet rolig samvær i familien. Det betyr bare at vi har støttet Redd Barna i stedet for produsenter av små ting i plast. For å sette det litt på spissen. Og at barna våre får utfordret sin kreativitet i møte med hver eneste av de 24 små pakkene. Genialt konsept Redd Barna! 

Young, female and bankrupt

I går overhørte jeg en samtale mellom to unge jenter på T-banen. Kanskje var de 17 år. Kanskje 20. Vanskelig å si med all den sminken. Den første: - Jeg har fått 500 av pappa. Bare fikk det liksom. Den andre: - Kult, da kan du jo shoppe. Du får en topp og en bukse for det på Cubus vet du. Jeg bare skylder penger jeg. Skylder mamma 1800 og broren min 500. Herregud, hvor mye blir det egentlig...
Ganske lang tenkepause.
Den andre: - Det blir 2200.
Den første (uten snev av ironi): Du kan matte! Så kult.

Jeg sitter ved siden av dem og later som jeg bare hører på musikken på øret. Føler meg plutselig så gammel. Og ansvarlig. Regne riktig kan jeg også.

Dagen før leste jeg i Nettavisen om den nye trenden "Young, female and bankrupt". Unge kvinner lever langt over evne hva gjelder forbruk og luksusshopping og havner i uløkka på moderne vis: de går personlig konkurs. I Storbrittania er trenden tydelig ifølge Daily Mail.

Daily Mail skriver blant annet at unge kvinner føler et press til å vise andre kvinner sin vellykkethet via dyre håndvesker og designerklær. Lettere tilgang til kreditt og lån har medvirket sterkt til utviklingen.

I Norge er ikke trenden like sterk, men ifølge kredittopplysningsbyrået AAA Soliditet er 21,75 % av de 317.176 kvinnene med betalingsanmerkning under 30 år. Av de totalt 70.244 norske kvinnene med alvorlig betalingsanmerkninger befinner 21,28 prosent seg i aldersgruppen under 30 år.

Dårlige mattekunnskaper. Manglende konsekvensforståelse. Eller "bare" dårlig selvtillit som gjør at du må flashe merkevarer for å bygge en personlighet. Uansett er denne utviklingen utrolig trist.

Jeg er mamma til en jente. En av de viktigste tingene jeg ønsker å lære henne (og våre to gutter) er dette: Det er hvem du er og hva du kan som betyr noe. Ikke hva du eier av ting.

(Vesken på bildet ble solgt for 300.000 kroner. GALSKAP!)

Regn over Oslo

Min kjære søster Kristine Rui Slettebakken har skrevet et sterkt, spontant og meget godt dikt om tragedien i Oslo og på Utøya fredag 22. juli.

Kristine er ingen tilfeldig penn. I tillegg til at hun er skuespiller og masterstudent i litteratur har hun vunnet Aftenpostens easseykonkurranse om nettopp Oslo. Les det i sin helhet her. Men først dette:

Regn over Oslo

regn over Oslo
den mørke stillheten etterpå
vi går forbi hverandre i gatene
med disse korte blikkene
om visshet, enighet

den nødvendige hånda di i min
den
og alle de andre
alle hendene i hverandre
rosene, hendene

kom inntil oss
vær stille med oss
vær her

kontorlokalene, Grubbegata, den grønne øya
frykten som har satt seg fast
i hals, i trapper, på mobillinjene

oppvåkningen en julilørdag
og Hofmos ord som trenger seg fram igjen
for vi vil hjem til menneskene
det er ingen hverdag mer

men det er
det skal bli
for det kommer nye ord
som skal stå
og stå
stå der mellom oss
legge seg i håndflatene våre
i omfavnelsene

ord fra en som så
så det midt i alt det andre
i det uutholdelige, det
ikke til å fatte

om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen

det er regn over Oslo
den mørke stillheten etterpå
men det er også dette
ord som står

kjærlighet

som skal overskygge
ta oss videre
hjem til menneskene

Foreldrepermisjonens 2 glemte

Diskusjonen om pappaperm fortsetter. To avgjørende aspekter glimrer med sitt fravær.

1) Yte når nyte
Foreldrepermisjon i Norge er en særdeles sjenerøs økonomisk ordning. Et lukrativt tilbud fra staten til borgerne, menn som kvinner. At det følger noen føringer med, er det merkelig? Tvert imot. Det er helt naturlig at det følger politiske føringer med en slik ordning. For gunstig foreldrepermisjon er politisk besluttet med samfunnsmessige mål for øye. Så også fedrekvoten.

Barnets beste, mors beste, likestillingens beste, fars beste, familiens beste. Begrunnelsene er flere. Men politiske er de, slik hele foreldrepermisjonen i seg selv er nettopp det. At det følger noen krav med når staten tilbyr en slik frivillig, svært god ytelse er ganske rimelig.

2) Fars rett til foreldrepenger
Det mest urettferdige i dagens system er dette: flere tusen fedre som har opptjent rettigheter på eget lønnsgrunnlag ved å være i jobb får ikke "uttaksrett" til kvoten. Årsaken er mors disposisjoner før fødsel. Hvis mor ikke har vært i jobb, ikke har opptjent sine rettigheter rammer dette far.

Og den urettferdige behandlingen av far stopper ikke her. Hvis mor ikke går ut i jobb eller godkjent utdanning etter fødselen, så kan heller ikke far ta ut mer av de ordinære foreldrepengene. Det er strenge krav knyttet til foreldrepenger. Faktisk er hele ordningen et system der fars rettigheter er avledet av mors.

Far har med andre ord ingen individuell rettighet til foreldrepenger. Nok et eksempel på at pappa ikke er likestilt i Norge.

Ja til kvotering av pappa!

Rent prinsipielt er kvotering diskriminering og som sådan noe jeg ikke er tilhenger av. Men prinsipiell er kan vi ikke være stilt overfor enhver utfordring, da vil vi kjøre oss fast og stå stille når forandring må til.

Uten loven - 200 år
Jeg har siden 2002 vært tilhenger av kvotering av kvinner inn i ASA-styrene. Den gang var det 6 % kvinner i styrene. I dag er andelen 40 %. Skulle utviklingen gått av seg selv, altså uten loven som pålegger ASA-selskapene å ha 40 % kvinner i styret ville det tatt ca 200 år med det tempoet vi hadde før loven trådte i kraft. 200 år! Det har vi ikke tid til når mangfold skal sikres.

Aftenposten kjører i disse dager pappapermisjon som tema i en artikkelserie. Det er nødvendig og bra. Men jammen har det gitt deprimerende informasjon også. Bare 7,3 % av fedrene i Norge tar ut mer enn fedrekvoten på 10 uker. (I Aust-Agder er tallet lave 2,2 %) I tillegg forteller undersøkelse fra NAV at mange tar ut sin permisjon samtidig med mamma. Å kunne bruke tiden sammen som familie på ferie er vel og bra. Men tid alene med barnet får pappa slik lite av. Og muligheten for sterk relasjonsbygging og kjennskap til alle de små rutinene tilsvarende svekket.

Pappa er ikke likestilt
Utviklingen er heldigvis positivt. Medias fokus på pappapermisjon, en økende bevissthet blant folk flest er med å bidra i riktig retning. Men det tar for lang tid. Årsakene til dette er sammensatt. "Morismen" og reproduksjon av atferd man har sett hos tidligere generasjoner er del av forklaringen.

I dette innlegget vil jeg nøye meg med å si at det er 3 ting som må skje for at endring skal inntre. Endring som er til barnets beste ved at begge dets foreldre er likestilte som omsorgspersoner, likestilte som foreldre, tilstede i den første mønsterdannende hverdagen:

1. Pappa må kreve sin rett, ta sin plass.
2. Mamma må slippe pappa til. Gi fra seg kontroll og overlater helt og fullt til ham.
3. Politisk styring; foreldrepermisjonen må deles ved lov.

Jeg er altså for kvotering av pappa. Jeg er tilhenger av at permisjonen deles slik at 1/3 er forbeholdt mor, 1/3 forbeholdt far og den resterende deles som familien ønsker. Statsbudsjettets forslag støtter jeg hva gjelder 2 uker ekstra øremerket far. Men jeg synes ikke den ene uken skal komme ekstra, det koster for mye. Jeg mener derimot at far skal få mer av mors andel.

God tur, skolepike

På en uke har jeg fulgt to barn til deres første skoledag. En milepæl i livet. For dem. For oss som foreldre. Mange tanker og følelser har gått gjennom meg. Om min egen barndom, min opplevelse av skolen. Om mine barns møte med skolen. Deres fremtid. Dette diktet av Kolbein Falkeid treffer meg midt i magen:

God tur, skolepike

God tur, skolepike
Med den røde ranselen som en soloppgang
på ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
være rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn,
men jeg vet: alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert og uvettig vergeløst,
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene,
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.