Hva slags blogg er dette?

Denne bloggen er politisk, personlig, arbeidsrelatert og verdibasert.

23. mars 2010

Iscenesettelse vs tilstedeværelse – litt om livet, digitalt og virkelig

Jeg kjenner på det stadig vekk. ”Behovet” for å oppdatere statusen min på Twitter, Facebook og deres like. I det siste har jeg stoppet opp og spurt meg selv hva det handler om. Hvorfor dette formidlingsbehovet hva gjelder eget liv? Er det fasadebygging? Havner jeg utenfor hvis jeg melder meg ut? De viktige opplevelsene i livet deler jeg uansett ikke. Til det er deres betydning så sterk at tilstedeværelse er nok. Det bør kanskje være et tankekors.

Blogginnlegget her skal handle om privat bruk av sosiale medier. Bruk av slike i mediefaglig, rekrutterings- eller markedsføringssammenheng berøres ikke denne gangen. OK, da er vi i gang. Selvransakelse blir det kanskje ikke, men ærlig skal det være. Jeg skriver herfra i vi-form. Men tar alt på egen kappe. Og som alltid utfordres jeg gjerne på innholdet!

Fordeler med sosiale medier
Først en enkel oppvarming. Liste over hva som er bra med sosiale medier og berettiger eksistens for privat bruk:
  • Deling. Å dele innsikt, kompetanse, konkret i form av link til artikler og opplysende informasjon er bra. Deling av humor er også bra. Å dele vil vi alltid heie på. Eller, det er jug. Vi heier ikke på deling av idioti. På samme måte som vi skal tørre å snakke om forskjell på ”høy”- og ”lav”kultur skal vi kunne skille mellom oppbyggelig deling og deling som virker motsatt.
  • Nettverksbygging. Det er bare bra. Heia nettverk.
  • Effektiv kontakt med mange. Facebook er visstnok mest brukt av småbarnsforeldre som skal rekke mye ute og hjemme, og kanskje ikke lenger har all tiden de ønsker til kontakt med venner og bekjente i form av fysiske møter og prat.
  • Påvirkning. Politisk og annet privat engasjement som kan påvirke til positiv handling og deltakelse i samfunnet har fått en utmerket kanal. De store institusjonene har fått sine konkurrenter, folkets røst kommer letter frem. Grasrot. Kjempebra.
Dette var en kjapp oversikt, skrevet fra ”top of mind”. Nå blir det vanskeligere. Jeg skal fremsette 5 påstander om oss som brukere. Men først litt om definisjon av privat sfære vs. offentlig sfære. I følge juridisk praksis er privat sfære aldri mer enn 30 mennesker, ofte ikke flere enn 10-20. Facebook og Twitter er med andre ord pr definisjon offentlig sfære. Dette er et interessant bakteppe når vi ser nærmere på vår oppførsel i denne digitale offentlige sfære. Egentlig bør vi kunne gå med en t-skjorte med samme status påtrykt som det vi legger på Facebook/Twitter. Spørs om alle statuser vi publiserer egner seg som trykk på ryggen.

Derfor iscenesetter vi oss selv og blir hekta på sosiale medier
Vi publiserer nyheter og informasjon om oss selv og liker å lese andres fordi:
  1. Vi er kikkere
  2. Vi iscenesetter eget liv – ”jeg oppdaterer status, ergo sum”
  3. Vi er redd for å gå glipp av ting
  4. Vi er subtile skrytere
  5. Vi frykter døden og vil bli sett, vil sette spor etter oss
Hvert av punktene her er ganske selvforklarende og kan som sådan stå uten videre utdypning. Men la meg likevel utbrodere de siste to. Vi er subtile skrytere. Mange av oss skryter helt direkte og åpenlyst (slik jeg f. eks gjør når min mor vinner NM i badminton for veteraner for n`te gang eller jeg poster at jeg skal lede en stor konferanse), men enda flere skryter indirekte og innpakket. Eksempler: ”Slitsomt med førjulstid med så mange julebord og folk å besøke” – det vedkommende egentlig sier er ”Å jeg har så mange venner og bekjente, jeg er så populær!”. Subtilt skryt er verre enn åpenlyst skryt.

Vi frykter døden. Å innse at vi skal dø er tungt, selvsagt er det det. Oj, her blir det seriøst, men det er jo livet. Det er en urkraft i ønsket om at det er noe igjen etter oss. Spor. Minner. At noen husker hvem vi var, hva vi gjorde. Reproduksjon er meningen med livet mener jeg. Det høres brutalt ut å presentere det slik. Å få barn er meningen med livet fordi slekten lever videre, noen levere etter oss. Noen har med seg biter fra oss (biologisk eller sosialt, ingen skiller her slik jeg ser det!). Om vi har eller ikke har, kan eller ikke kan få barn har vi mennesker uansett et voldsomt behov for å sette spor. Å bli sett, bli lagt merke til. Mange er fornøyd med at de nærmeste ser og følger. Mange er fornøyd med at de nærmeste og kollegaene ser og følger. Stadig flere ønsker at langt flere ser og følger. O internett, eureka!

”Lead, don’t follow”
Dette så jeg som slagord i en reklame her om dagen. På Twitter heter det ”follower” og jammen er det en god betegnelse. For de fleste av oss er følgere. Trolig er den magiske 80-20 regelen også gjeldende for sosiale medier. 20 % er leverandører og reelle bidragsytere. Mener noe. Står for noe. Deler info som gir verdi for andre. 80 % er forbrukere og strekker seg ikke særlig lenger enn til å klikke på ”like”-knappen. Jeg husker Kjetil Østli skrev en petit i A-magasinet for en stund siden om lytterne. De som aldri bidrar i samtalene, men bare ler og lytter med. Det er mange slike lyttere på nettet. Mange som smugkikker og lytter og liker det andre mener og leverer.

Hvordan vil utviklingen bli?
NRKbeta er fin å følge for å ligge i front hva gjelder digitale medier. Men dette er altså min spådom: Om kort tid vil vi se en ”elite” som gjør seg i økende grad utilgjengelige. Dette er ikke dem som fra dag en har vært skeptiske og stått utenfor, ”hevet seg over” Facebook. Dette er ”the early adapters” som har ”been there, done that” og deretter trekker seg igjen. Når sosiale medier er allemannseie vil distinksjonen inntre, digitale mediers ”overklasse” vil distansere seg, finne noe annet. Bli mer utilgjengelige og eksklusive. Mobilen blir skrudd stadig mer av. Privatlivet holdes privat, bare det mindre viktige postes på Facebook og Twitter. Eller det man ønsker å oppnå noe med å meddele. Politisk engasjement for eksempel.

Som illustrasjon vil Telenors pågående reklamekampanje om at vi kan være på nett i påsken (bilde av mann med pc foran hytteveggen på fjellet) ha mistet sin appell. De kule sitter fortsatt i hytteveggen etter endt skitur (og har sikret seg skille fra solbrillene så man skjønner at her er det snakk om ekte fjell, ikke sydentur eller solarium). Men de er offline. Påsken igjennom. På nett er vi i hverdagen. På jobb. Og for det personlige som er av mindre betydning. Det som ikke er privat.

Men vi kommer likevel ikke til å slutte. Vi vil være der. Som kikkere. Som skrythalser. Som dødsredde. Som de flokkdyr og sosiale vesen vi er.

Og så er det forhåpentligvis slik at den deling og relevante nettverksbygging som de sosiale mediene faktisk medfører er så verdifullt at vi tåler å få med en del rask på kjøpet.

2 kommentarer:

Per-Arne Larsen sa...

Hei.

Spennende innlegg. Angående døden så må jeg bare henge meg på. Lurte på hvorfor jeg ikke har tenkt på det før... jeg har jo rykte på meg for å koble det meste til døden.

Hvor har du den tanken fra? Ernest Becker? Irvin Yalom? Terror Management Theory?

Det jeg bare ønsket å nevne er at påstanden din faktisk er mulig å teste eksperimentelt ved hjelp av det som kalles Mortality Salience-paradigmet (http://per-arne.no/blogg/mortalitysalience) utviklet av personene bak Terror Management Theory (http://per-arne.no/blogg/om-terror-management-theory/).

I et slikt scenario ville man kunne gitt en gruppe forsøkespersoner en dødelighetspåminnelse i f.eks en persononlighetsstest. Deretter kunne man latt de "vente" i et venterom med pc (med påloggingsvinduet for Facebook åpent..?) og målt adferden deres både kvalitativt og kvantitativt.
Hvis du har rett i din påstand skal man da kunne vente økt publisering på Facebook og/eller kvalitativt mer "selvforherligende" innhold fra gruppen med dødelighetspåminnelser (versus kontrollgruppe).

Dette er analogt til eksperimentene de for eksempel har gjort vedrørende fordommer, fremmedfrykt, nasjonalisme, politisk rigiditet, aggresjon, kjønnsdiskriminering etc. De har over 300 publiserte slike studier de siste 20 årene.

Fikk lyst til å gjøre dette nå jeg. Men det får vel la vente på seg. Men slik jeg har tolket og analysert tildligere eksperimentering, så mener jeg det er godt belegg for å tenke slik du gjør :)

Marian Rui Slettebakken sa...

Hei Per-Arne, takk for din kommentar. Forslag til eksperiment kunne absolutt vært interessant. Jeg har ikke hentet det jeg skriver om frykt for døden fra noen spesiell. Jeg er bare overbevist om at denne bevissthet alltid påvirker oss i en eller annen grad. Selv om jeg også tror mange ikke er seg det bevisst, godt hjulpet av fortrengning av det faktum at vi alle skal dø. Dette på samme måte som at en del velger å "drukne seg" i sosialt samvær fordi bak i hodet, innerst i sjelen lurer den skremmende erkjennelsen av at vi fødes og dør alene. Om dette tenker jeg at det er stor forskjell på å være alene og å være ensom. Men ganske mange setter nok likhetstegn mellom disse to.