I går deltok jeg på Kunnskapstinget – en konferanse i regi av Dataforeningen som arrangeres hver høst. Tema i år var ”Samarbeid og Nyskaping the Wiki Way” og fokus var rettet mot Enterprise 2.0. Med andre ord: nye samhandlingsverktøy og sosiale medier som en del av virksomheters arbeidshverdag.
Medier kan grovt omtales basert på form og innhold. En konferanse er også et medium, i beste forstand en arena for samhandling som utvikler de tilstedeværende. Jeg kommenterer ikke her innholdet på gårsdagens Kunnskapstinget. Det jeg derimot vil reflektere over er formen.
Enveis
For er det ikke egentlig en selvmotsigelse å holde en konferanse som krever samtidig fysisk tilstedeværelse når temaet er nye samhandlingsverktøy og sosiale medier?
Konferansen var aktiv på Twitter, ja – både arrangører og deltakere var med. Men utover dette var formen svært tradisjonell: Foredragsholder snakker. Deltakerne i salen får stille noen få spørsmål som blir besvart. Men selv om det åpnes for spørsmål er det ingen reell dialog. De som spør får eksempelvis ikke mulighet til å gi respons på foredragsholderes svar.
Formen preges slik jeg ser det av informasjon – ikke kommunikasjon. Av monolog, ikke dialog.
e-Dialog
Hvis jeg skal sette en merkelapp på hva jeg forbinder med sosiale medier og samhandlingsverktøy vil det være e-dialog. Samtalen må være reelt toveis, flerveis for å kvalifisere for å kunne inngå i kategorien nye, sosiale medier. Dette standpunktet er neppe kontroversielt.
Spørsmålet blir altså om det i det hele tatt er mulig å holde konferanser om dette temaet? Da under forutsetning av at deltakerne (både på og foran scenen) reelt sett er early adapters og brukere av de nye mediene. At de ikke er der for å få en teoretisk presentasjon av det nye og spennende som de så vidt har hørt om, men at de selv er aktive.
”Vi er midt inne i en spennende revolusjon – Kunnskapstinget 2009 tar deg med til fronten, hvor energien og entusiasmen er på topp.” står det blant annet i omtalen på Dataforeningens hjemmeside.
Dessverre. Det er ikke i front å arrangere en tradisjonell konferanse om nye medier og Enterprise 2.0. ”Men vi må jo snakkes sammen for å utvikle oss videre. Tese – antitese – syntese” innvendes det. Ja det er riktig. Men hvorfor ikke møtes virtuelt? Hvorfor ikke ta konferansen til den nye tidsalder, ta fullt og helt i bruk de nye mediene for samhandling. La folk møtes og diskutere tema som de igjen kan danne subgrupper på nettet for å gå dypere inn i?
Hva synes dere? Er det fortsatt riktig bruk av mediet konferanse når innholdet er digitale, sosiale medier? Eller er den fysiske møteplassen en konferanse representerer en anakronisme sett i lys av innhold, og ikke minst forventning til tempo og multitasking som jeg regner med at early adapters har?
Jeg ser frem til dine kommentarer. Og avrunder med hva jeg plukket opp som det beste sitatet på gårsdagens Kunnskapstinget:
Too much structure kills contribution(Dion Hinchcliffe)
7 kommentarer:
Jeg sier "ja takk, begge deler". Det å møtes fysisk er fremdeles svært verdifullt. På den annen side er det ikke alle som kan den dagen, eller som har anledning til å reise, eller til å være der hele dagen.
Der kommer sosiale medier inn, og de mulighetene burde vi brukt bedre.
Et annet moment er blogger som denne, som tar opp diskusjonen og fører den videre etter konferansen - og trekker inn nye deltakere. Utrolig verdifullt.
Jeg utfordrer programkomiteen til å invitere deg inn i varmen til å være med og planlegge neste Kunnskapstinget 2010.
Jeg er enig, og jeg ser med lengsel frem mot den første konferansen som klarer å bryte mønsteret. Synes vi var litt inne på det i sesjonene etter lunsj, men på morgenkvisten var det gudsjammerlig tradisjonelt og tidvis drepende uinteressant, med et hederlig unntak for Eirik Solheim.
Jeg er også helt enig i dine betraktninger. Vi kjørte ikke "Konferanse 2.0" på Kunnskapstinget i år, og heller ikke tidligere år.
Jeg var med i programkomiteen i år, og i "Call for Presentations" som vi sendte ut, oppfordret vi til å ta i bruk andre formidlingsteknikker enn den tradisjonelle forelesningen. Kanskje ikke så overraskende, så kom det ikke inn så mange med ny form. Og det er jo sannsynligvis her feilen vår var - når du ber om presentasjoner gjennom en CfP, så får du presentasjoner tilbake. Vi må legge om konferanseformen i tilfelle, og da gjelder det hele konseptet med alt fra stedet vi arrangerer, oppsett i rommene vi bruker, verktøy vi bruker osv.
Vi hadde som sagt ambisjoner om å få til en endring, men klarte det bare litt. "Kvitretanken" i spor B synes jeg fungerte veldig bra - jeg vet ikke hva som skjedde i spor A. Jeg synes det vi tidvis fikk til i "Kvitretanken" var å få føling med hva de over 100 tilhørerne faktisk satt inne med av betraktninger. Det likte jeg godt!
Ellers - programkomiteen trenger folk med nye ideeer og som tør å bryte barrierer, så det hadde vært moro om du ville bidra.
Jeg satt også i Programkomiteen, og som Peter nevner ver vi tidlig opptatt av å få til en annen form enn tradisjonelle forelesninger, men kreativiteten der ute var tilsynelatende ikke stor nok til å bryte ut av det vante mønsteret. Spørsmålet vi etter min mening bør stille oss er: når vi har alle disse samhandlingsmulighetene tilgjengelige på nettet og bloggsfæren forsåvidt godt kan fungere som en endeløs pågående "konferanse" - hvorfor ønsker vi eventuelt å møtes face to face? Og hvilken form bør dette møtet ha for at det skal tilføre noe ekstra utover det vi likevel får til online? Mer utstrakt bruk av lyntaler og open spaces, der temaer for diskusjon samles opp fra salen der og da, og deretter tas opp i grupper er en mulighet. Men vil noen komme på en konferanse uten nærmere forhåndsspesifisert innhold? Og vil de som har noe å bidra med i like stor grad dukke opp som de som ønsker å motta? En diskusjon omkring dette temaet er uansett veldig velkommen!
Gode kommentarer og bra at dere som har vært både i programkomite og som deltaker engasjeres! Jeg blir gjerne med i diskusjon om utforming av nye Kunnskapsting.
Flott at du tar opp saken i ett sosialt media og jeg syntes du har tegnet et godt bilde av dagen. Det betyr at jeg syntes konferansen var bra, men også at jeg gjerne skulle sett noen Wiki Way gjennombrudd i formet.
Selv sitter jeg i arrangements-kommiteen og forsvarer meg litt som Peter; vi gjorden noen forsøk. Ikke desto mindre kunne vi legge det litt mer til rette for dette, men hvordan?
Jeg har vært med på konferanser hvor Twitter & #-tegn har vært brukt til å stille spørsmål fra salen (og vist på storskjerm), men da er det bare de mest ihuga som når fram. Det samme med SMS som media.
Ellers, som Edgar er inne på: Kanskje skulle vi like mye tenke på å bruke Sosiale Media til å diskutere og dele tanker før såvel etter konferansen. Jeg tror det er nyttig å møtes fysisk, men det behover jo ikke å stoppe der?
Jeg synes vel at det var litt "2.0" preg over Lene Gulbrandsen sin sesjon. Å trekke frem panel fra salen, ga en god diskusjon. Vil selv prøve dette.
Legg inn en kommentar