På en uke har jeg fulgt to barn til deres første skoledag. En milepæl i livet. For dem. For oss som foreldre. Mange tanker og følelser har gått gjennom meg. Om min egen barndom, min opplevelse av skolen. Om mine barns møte med skolen. Deres fremtid. Dette diktet av Kolbein Falkeid treffer meg midt i magen:
God tur, skolepike
God tur, skolepike
Med den røde ranselen som en soloppgang
på ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.
Å såmenn,
være rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn,
men jeg vet: alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert og uvettig vergeløst,
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene,
er hellig.
Så god tur med deg, skolepike.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar