Når det kommer til stykket. Før du dør.

Desember. For mange betyr det stress og innspurt. Kanskje er det vår protestantiske arv som (ubevisst) får oss til å tro at vi skal slite og lide før vi kan nyte. At vi ikke fortjener ro i jula uten litt ubehag i forkant. Kanskje.

Men det det ikke bare i førjulstida vi har det travelt. For det er så mye vi skal rekke før vi dør. 1001 bøker du må lese før du dør. 1001 filmer du må se før du dør. For ikke å snakke om alle reisemålene du må oppleve. Alle matrettene du skal prøve og konsertene du må få med deg.

Er det samlere vi er? Små mus som bunkrer opp, samler til våre personlige lagre. Av ting. Av opplevelser.

Vi leser for tiden en bok for 7 åringen: "Momo, eller kampen om tiden". I boka er skurkene de grå herrer fra Tidssparekassen som har lurt menneskene til å spare på tiden sin ved å effektivisere bort alt som ikke er lønnsomt. Slik stjeler de skatten fra menneskene. Og skatten er tiden.

Tid. Ting. Kunnskap. Vi sparer og samler. Til hva? Hva strever vi mot egentlig?

Jeg synes førjulstiden er ypperlig til å reflektere over dette. Og når det kommer til stykket så vet vi jo godt hva som egentlig er viktig i livet. Lite treffer denne nerven så sterkt som Olav H. Hauges dikt:


Når det kjem til stykke

År ut og år inn har du site bøygd yver

bøkene,

du har samla deg meir kunnskap

enn du treng til ni liv.

Når det kjem til stykke, er det

so lite som skal til, og det vesle

har hjarta alltid visst.

I Egypt hadde guden for lærdom

hovud som ei ape.