Et stort menneske er borte

Arne Næss er død. Det er med vemod, ærbødighet og respekt jeg leser om bortgangen til mannen som har vært et forbilde for meg. En sunn sjel i et sunt legeme. Naturmennesket Arne Næss. Filosofen og økosofen. Arne Næss har hatt et engasjement i Fremtiden i vår hender som jeg beundrer. Hans "dypøkologi" har påvirket miljøbevegelsen verden over.

Og så er det Hallingskarvet. Fjellet som har hatt en magisk tiltrekningskraft på meg i mange år. I juli stod jeg sist gang oppå skarven. Sammen med min kjære stod jeg andektig ved Lordehytta og myste mot en fantatisk sol i et klarvær som ga sikt til både Hårteigen i vest og Gaustadtoppen i øst. Og jeg tenke på ham. Som jeg alltid har gjort når jeg har vandret i Skarvheimen. For Hallingskarvet tilhørte Arne Næss. Det var hit han reiste for å tenke. For å være nær naturen. Hytta hans ligger for seg selv, klemt tett opptil det massive fjellpartiet.

Arne Næss er mannen bak det som har blitt mitt livsmotto, og som står øverst på denne bloggens forsiden:

Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.

En av bøkene hans "Det frie mennesket" tar utgangspunkt i Spinozas filosofi og er en veiledning til hvordan man kan bli et fritt menneske. Både i denne boken og gjennom et langt og rikt liv er det ett spørsmål jeg vil bære med meg fra Arne Næss. Som sin inspirasjon Spinoza stilte han det fantastiske spørsmålet:

Hva er det jeg dypest sett står for?

Dette er et spørsmål jeg alltid vil stille meg selv. Et eksistensielt spørsmål som jeg mener er helt avgjørende for bevissthet om eget liv, om egne valg, om mine verdier. For er det noe som har vokst frem i meg, sterkere jo lenger jeg lever, så er det mitt ønske om å være "hel ved". Være et godt menneske, sannferdig, lojal, ansvarlig - og som vet hva jeg står for.

Jeg lar dette blogginnlegget være min siste hilsen og takk til Arne Næss. Og jeg hilser med et av mine yndlingsdikt, et dikt jeg alltid vender tilbake til:

Mere fjell
Av og til må noe vare lenge,

ellers mister vi vel vettet snart,

så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fintog riktig gamle hus er fint,

men enda bedre -fjell.

Som ikke flytter seg en tomme

om hele verden enn forandres (og det må den snart),

så står de derog står og står

så du har noe å legge pannen inntil,

og kjøle degog holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.

De lager horisontermed store hugg i,

som de var smidd av smeder.

Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå

helt siden Haralds-tiden.
De sto her da de spikret en arming fast til korset.

Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen

uten tanker i.

Den sto her under Belsen og Hiroshima.

Den står her nåsom landemerke for din død, din uro,

kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene.

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

(Rolf Jacobsen)

Bilde er lånt fra Dagbladet, ved fotograf Nina Ruud.