Bertrand Besigye - en smakebit

Jeg leser "Og du dør så langsomt at du tror du lever", for første gang siden diktsamlingen kom ut for snart 20 år siden. Det damper av Besigyes dikt, saftig språk, sanselige bilder. Her er begynnelsen på "Netter":

En natt våkna jeg og visst at jeg hittil
hadde levd et liv sånn midt i mellom
innpust og utpust, hele mitt lille liv
holdt pusten, aldri tørt å puste meg sjøl
helt ut i livet eller å tørt å puste livet
helt inn i meg sjøl, helt inn i mine
opprørske lunger. Og mellom brystets første
og siste hevelse måtte jeg for faen få
puste skikkelig, en eneste gang, puste
primalpesende i en luft av absolutt appetitt!