Aftenposten bringer i dag en god nyhetssak hvor dette er tittelen. Mitt tilsvar til spørsmålet er ja, det tror jeg.
Når vi mennesker igjen og igjen trener oss på en ferdighet og øver på situasjoner hvor ferdigheten skal tas i bruk. Da vil vi til slutt ønske å finne ut om vi klarer å gjennomføre i en reell situasjon. Vi vil oppleve test på at vi duger. Vi vil prøve maraton når vi har trent langdistanseløping i lengre tid. Vi vil ut i praksis når vi har tilbrakt lang nok tid på medisinstudiet.
Janne Haaland Matlary uttaler at det er et krystallklart skille mellom å trene på krigføring og ønske om å ta liv. Det siste har ingenting med militær profesjon å gjøre, sier hun og kaller det en morbid interesse som ikke hører hjemme blant soldater.
Men det er ikke ønske om å ta liv i seg selv som Forsvaret fremdyrker. Det øvelsene, disiplinen og treningen derimot stimulerer til er ønske om å oppleve krig hvor det å drepe mennesker inngår som en naturlig del. Innbefattet i dette ligger at det oppfattes som legitimt i krig å drepe et annen menneske, i motsetning til i det sivile liv hvor dette er kriminelt.
Argumentet om at det norske Forsvaret er et militært forsvar faller i dag på sin egen urimelighet når Norge deltar aktivt i kamphandlinger i Afghanistan.
Hvem søker militæret?
Vi må vi våge å spørre oss: hvem er det kvinner og menn som tiltrekkes av militæret? Hva er deres motivasjon til å støtte opp om institusjonen hvor læren om å drepe er en fundamental kompetanse? Min påstand er at de færreste gjør det basert på altruisme, å ofre seg for hjem og fedreland. De færreste går inn i militæret for å forsvaret Norge som sin sterkeste motivasjon. Det er langt mer subjektive og egoistiske årsaker som ligger bak. Og naturligvis er de varierende. Å utfordre og strekke egne grenser fysisk og mentalt gjennom de harde øvelser man skal gjennom. Å ønske seg et samhold, å få være del av en flokk. Å komme seg bort fra byen/bygda en stund. Å lære russisk. Eksemplene er mange.
Forsvarets ledertrening
Dette er at argument jeg stadig hører. Jeg er med på at ledertrening i forsvaret mer enn andre steder øver lederne til å takle hardt pressede situasjoner og mye stress. Men utover dette, hva er det ledertreningen i Forsvaret gir som er av verdi i det sivile samfunn? Hva kan overføres til en arbeidsplass, til utvikling av barn? Å besørge lydighet blant de underordnede? Å utøve ledelse basert på hierarki? Å utvikle tilslutning om en kommandostruktur? Å være autoritær mer enn autoritet?
Endring krever debatt
Det er mye jeg ikke vet om Forsvaret og årsaken tror jeg blant annet ligger i manglende åpenhet og debatt. Når Aftenposten ber om svar på konkrete og gode spørsmål i dagens sak, får de ikke det. De mottar bare et generelt svar.
Forsvaret er i endring. Profesjonalisering er aktuelt. Debatten er derfor viktigere enn noensinne.
Den anonyme offiseren i Hæren som Aftenposten har snakket med sier blant annet dette ”Vi er på ett nivå i ferd med å utvikle en krigerkultur, det er vi nødt til når vi deltar i krigshandlinger”.
Er det mulig med krigerkultur hvor ønske om å oppleve krig ikke inngår?
2 kommentarer:
Viktig og interessant debatt. Uten å ha lest artikkelen i Aftenposten selv, føler jeg imildertid at overskriften bærer preg av å være utformet av en som ikke selv har god kjennskap til forsvaret/fagmilitære saker, alternatiovt en person som har et sterkt negativt syn på militære temaer og kanskje spesielt aktive militære operasjoner.
Spørsmålet som stilles, "gir forsvaret soldater lyst til å drepe?", er etter min mening unyansert og på mange måter direkte feil.
Hvis man, uten å nyansere, sidestiller det å ønske å prøve sine tillærte ferdigheter i praksis (i.e. "oppleve krig") med det å direkte ønske å drepe, tror jeg man er på feil vei. Da kan man jo på samme måte si at ambulansesjåfører ønsker at det skal skje billulykker fordi da får man prøvd ferdighetene sine i praksis, eller at røykdykkere ønsker at folk skal brenne inne fordi de da får prøve å redde dem ut.
Ja, det er selvføglelig riktig at det i en krigssituasjon vil være situasjoner der man må drepe fiender, men å si at dette blir et ønske og et mål i seg selv for soldatene som er involvert mener jeg blir søkt.
Jeg tror istedet at soldater som aktivt søker seg til militærtjeneste (det er viktig å skille på verneplikt og profesjonelle her) har et ønske om å oppleve at de kan mestre en aktiv situasjon, at de kan holde hodet kaldt i en presset situasjon. Men derfra og til at de aktivt utvikler et ønske om å drepe noen, tror jeg er veldig feil, og disse "Ramboene" lukes uansett raskt ut i tidlig screening.
Jeg mener at denne debatten nok bærer preg av politisk ståsted ift forsvar, og kanskje spesielt utenlandsoperasjoner (der noen vil mene at vi skal legge ned alt forsvar og trekke oss ut av alle utenlandsoppdrag - og derfor vil det være naturlig å mene at forsvaret avler et ønske om å drepe, mens andre mener at et forsvar er nødvendig og det å drepe er en beklagelig, men ntaurlig del av et militært oppdrag - uten at soldatene faktisk har noe ønske om dette i seg selv).
Uansett, nyttig debatt og jeg håper mange melder seg på med sine syn.
Veldig bra kommentar Kai. Og jeg skal være tidlig til å ta selvkritikk på litt bombastiske holdninger som er dårlig fundert i form av innsikt. Spørsmål og diskusjon om militæret som institusjon og forsvaret er vanskelig og viktig. Spesielt i en situasjon hvor Norge faktisk er i krig og hvor profesjonalisering av Forsvaret er et aktuelt tema. Normalt får jeg en del resposn på mine blogginllegg, status på Twitter og Facebook. Men rundt dette teamet er det stille som graven - med unntak av ditt gode innspill. Hvorfor er det slik? Hvorfor er ikke den åpne debatten mer tilstede når det kommer til Norges militære? Bare den kostanden Forsvaret representerer på statsbudsjettet burde i seg selv medføre debatt blant "skattebetalerne".
Legg inn en kommentar