Nobels fredssenter hadde for en tid siden en fantastisk god og sterk utstilling om ytringsfrihet. Jeg husker godt hvordan jeg kjente på vanskelige følelser og tvil da jeg gikk rundt i alle inntrykkene. For hvor går grensen for hva vi kan tilltate av ytringer? Går det noen grense? Hva er mine grenser? På en mesterlig måte fikk utstillingen oss til å reflektere over ytringsfrihetens dilemma.
Det er ikke så lenge siden Salman Rushdies "Sataniske vers" ble forsøkt stoppet utgitt på norsk. Eller at Statens filmtilsyn faktisk stanset fremvisningen av "Life of Brian" på 80-tallet. Gjennom tiden har den gamle paragrafen sørget for at store forfattere er blitt beskyldt for blasfemi: Marcus Thrane, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Georg Johannesen.
Som liberaler er jeg tilhenger av den såkalt "rasismeparagrafen", men jeg er sterk motstander av at ytringer som omhandler religion skal begrenses. For meg er det vesensforskjell mellom å beskytte mennesker mot krenkende ytringer for noe de er (hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning) og beskytte mot ytringer for noe de har valgt (politisk tilhørighet, religion etc).
Ytringsfrihet, fri religionsutøvelse og menneskerettigheter er fundamentale og ukrenkelige verdier. Det skal være lov å ytre seg frimodig og sterkt, lov å si hva man mener. Så lenge det ikke krenker menneskeverdet, så lenge ytringen ikke krenker enkeltmennesket slik det er.
Sterke ytringer om religion og poltikk og alt annet vi mennesker gjør - det må være tillat. En begrensing av ytringer om religion slik regjeringen går inn for i den "nye blasfemiparagrafen" er intet annet enn en svekkelse av ytringsfriheten og som sådan av det frie mennesket.
1 kommentar:
Vel talt Marianne og en god avklaring og skille i debatten: Krenkelse for noe man er er en uting, men for noe man har valgt, noe helt annet. Det må man kunne stå for å tåle kritikk av!
PS: Fant deg i artikkelen i Computerworld i dag. Det var jammen ikke mange på lista :-)
RennyBA's Terella
Legg inn en kommentar