Fraværende tilbake i jobb er viktigst

Johnny Gimmestad skriver god kommentar i dagens Aftenposten under tittelen ” Den virkelige jobb nr 1”.

• Hver 5. arbeidstaker i Norge har ikke helse til å jobbe.
• 550.000 nordmenn er arbeidsfraværende. ”Bare” 100.000 er arbeidsledige.

Gimmestad treffer spikeren på hodet. Jobb nummer en er ikke å få arbeidsledige i jobb, men å få sykemeldte og uføre tilbake i jobb. Jeg ser frem til at Stoltenberg & co tar fatt på oppgaven med større djervhet enn hva vi til nå har sett.

Og jeg mener vi må våge å bringe på banen i diskusjonen at det store arbeidsfraværet også kan ha med holdninger å gjøre. Har velstanden svekket folks arbeidsmoral? Har vi det for godt til at vi tar våre plikter like alvorlig som våre rettigheter? Jeg har hørt altfor mange snakke om sykedagene ”de har rett på å ta ut”, antall dager med syke barn de har ”krav på”. Uavhengig om de eller barna reelt er syke.

Faren ved at systemet utnyttes er innlysende, spesielt i tøffere økonomiske tider: rettighetene innskjerpes eller svekkes fordi verken det offentlige eller private bedrifter har mulighet til å bære de høye kostnadene.

Og kanskje vil debatten bli vågal nok til å ta opp i seg spørsmål om valgt livsstil skal være helt uten betydning for hvilke rettigheter vi har som arbeidstakere, som borgere i en velferdsstat.

For enn så lenge pumpes oljepengene inn og nivået til velferdsstaten Norge kan opprettholdes. Men lite tyder på at dette vil være en realitet i årene fremover.