Jeg synes det var synd at Abid Raja benyttet sin siste helsides artikkel i Morgenbladet til å skrive om egen slanking og kosthold. Synd fordi jeg så gjerne skulle sett at han brukte spalteplassen til å kommentere valget og hva som skjedde med Venstre og sosialliberale verdier.
Men når det er sagt er kosthold og helse meget relevant som politiske tema. Og det er alt for få som tar til ordet for at borgernes valgte livsstil er av betydning også i et samfunnsøkonomisk og politisk perspektiv.
Farlig utvikling
Vi blir stadig feitere. Etterlikning av mat erstatter ren mat i butikkhyllene. Bruk av kunstige tilsetningsstoffer og ferdigmat øker. Mange mennesker beveger seg alt for lite. Utbredelsen av livsstilssykdommen Diabetes 2 er i kraftig vekst. Altfor mange barn sitter foran skjermer i timevis hver dag og utvikler ikke nødvendig grovmotorikk. Dette er alvor. Det er svært alvorlig for det enkelte menneske som forriger egen livskvalitet og forkorter egen leveralder.
Men det som gjør som gjør emnet til politikk – og som sådan kvalifiserer for langt større plass i den offentlige ordskiftet - er de store samfunnsmessige konsekvensene av stadig flere overvektige og syke borgere. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss politisk til problemet.
Ideologi relevant utgangspunkt, men praktisk politikk avgjør
Vi kan velge å si at ethvert menneske er sin egen lykkes smed. Spiser du feil og beveger deg for lite er det din egen skyld som du selv må betale for. Skulle denne holdningen fullt ut gjennomføres innebærer det at du selv betaler eventuelle behandlinger, sykehusopphold og medisiners som livsstilen medfører.
Et motsatt standpunkt er å la fellesskapet ta ansvaret for individene. Hvis din selvvalgte livsstil påfører deg sykdom, svekket arbeidsevner etc skal staten ordne opp. Du blir betalt for og tatt hånd om av det offentlige.
Jeg står for et sosialliberalt syn som innebærer at ansvar for kropp og helse i hovedsak hviler på individet. Men fordi vi som mennesker har ekstremt ulike utgangspunkt (oppvekst, familie, miljø) er det nødvendig at politikken legger til rette for at individene kan ta gode valg. Det er ikke enkle svar på hvordan dette skal gjøres, men vi må våge å ta debatten!
Vi har i dagens Norge en politikk som gir høy pris på alkohol og tobakk. Men usunn mat er langt rimeligere enn sunn mat. Skal det være slik? Det er ingen forskjellsbehandling i sykehuskøen mellom folk som har behandlet kroppen sin godt, og folk som ikke har gjort det. Bør det være det? Det er ingen forskjellsbehandling mellom røykere og ikke-røykere i forhold til pauser og arbeidstid eller aksept for sykefravær. Bør det være det? Butikkene har godteri strategisk plassert nær kasseapparatet og i perfekt høyde for barneøyne. Er det greit? Bør folk som investerer i egen helse i form av trening og bevegelse få skattefradrag for dette?
Dult i riktig retning
En spennende teori i denne sammenheng er Thalers og Sunsteins libertariansk paternalisme, fremsatt i boken Nudge (gjerne oversatt kalt "dulting" på norsk). Den libertarianske paternalisten ønsker å dulte eller ”nugge” folk i en bestemt retning uten å frata dem muligheten til å velge andre alternativer. Slik sett synes den både å tilfredsstille et sosialdemokratisk ønske om sentralstyring og et liberalt ønske om å bevare folks valgfrihet. Denne teorien har fått politisk vind i seilene - Barack Obama er inspirert og David Cameron har trykket Nudge til sitt bryst. Civita har en god, kritisk gjennomgang av teorien her
6 kommentarer:
Innlegg om et viktig og alt for lite tematisert politisk spørsmål. Men du går ring om en spørsmål:"markedet".
Etter min oppfatning er det manglende politisk styring av matproduksjonen og matmarkedet som gjør at folk får et ubalansert kosthold.
Hvorfor eter vi så mye hvetemel, raffinert sukker og animalsk fett?
Sammensatte årsaker, men en viktig grunn er de som produserer disse varene har stor makt.
Jeg skjønner at du heller gjerne skulle hørt mer om valget, det skulle jeg også, men dette er da et høyst dagsaktuellt tema.
Om det Raja faktisk skrev, så tror jeg det traff hjemme hos mange flere enn om han hadde snakket politikk. For dette er jo nettopp et økende problem for veldig mange nordmenn.
Men apropos egenansvar og statens ansvar.
Jeg er jo av den mening at hurtigmat og ferdigmat er dritt ikke bare fordi det som regel er usunt, men fordi det som regel også er mer kostbart i energi å produsere og krever mye mer embalasje enn vanlig utilberedt mat.
Er det ikke et like stort problem som fedme at vi opplever det som om vi ikke kan ta oss tid til å smøre en matpakke, pakke en lunch, lage en ordentlig middag?
Samfunnet gjør det ikke nødvendigvis lett for oss, men jeg vet ikke hvor stor skyld jeg ville lagt på staten. Om det ikke var for å legge mer press på næringsliv og reklame for å fremme en sunnere og mer naturlig livsstil.
Takk for kommentarer! Ja, markedet og fordeling av makt er viktig (også) i denne sammenheng. Aftenposten bringer i dag den nedslående nyheten om at konsum av frukt & grønt for første gang på lenge går ned. Særlig interesseant (les: deprimerende) er det å lese at det hittil i år er brukt 137 millioner på reklame for godteri, mens tilsvarende for frukt & grønt er 23 millioner. Jeg ser skumle likhetstrekk mellom matvareindustrien og legemiddelindustrien. Det skapes behov for/avhengighet av raffinert sukker på samme måte som av smertestillende.
Det er vel heller ikke tilfeldig at norske ernæringseksperter (som Kåre Norum) anbefaler høyt inntak av korn, poteteter og kumelk som vi tilfeldigvis produserer mye av i dette landet...
Når det gjelder å ta seg tid tror jeg dette henger sammen med opplysning. Vet du hvor mye bedre det er for kroppen din å spise ren mat er sjansen langt større for at du bruker tid på å lage den maten. Jeg er dessverre tvilende til at markedet tar ansvar for slik opplysning. Det er jo langt mer lønnsomt å selge industrifremstilt, masseprodusert "transfett med sukker" som holder seg månedsvis i butikkhyllene enn det er å selge ren mat som hurtig går ut på dato.
Hello!
I've been trying to read your blog - most of the time putting it in a website translator. Anyway, I can get most of your points.
As this last matter (kosthold og politikk) seems to be related to food, health and politics; it really interests me as being as professional of Physical Education and Sport and actually studying aboout the relations among social inequality and sport - which drives to also study democracy, citizenship, social justice, social exclusion and so on).
One starting point is about the way are at the same time born equal and unequal and how society needs some laws to make people keep on in equal conditions.
But, we can not deny how profit adn market has entered in which human relationship and so allows us to have laws to control of social behaviour and week ones to control merchandising (in this case related to food).
Trying to understand the devices of the market there's an effort to created 'culture of body frustation'. As frusted we are as shit we eat ... But of course the promise is for an endless happiness.
Any way ... hope I can take part of the discussion.
Quéfren
Jeg har bare et ord å si: ENIG! Utrolig bra at du tar opp dette på bloggen din Marian.
Veldig enig i debatten din, Marian. Om jeg kan få stille et spørsmål om hvor vi kan sette grensen for "selvpåførte" sykdommer - der tror jeg det blir vanskelig å finne absoluttene slik at det rammer de som rammes skal?
En røyker som får lungekreft - nesten opplagt, bortsett fra at vedkommende har rommet sitt ut mot Frognerstranda - noen få meter fra Norges mest trafikkerte vei i 20 år - hva fikk han egentlig lungekreften av? Veien, som er myndighetenes ansvar eller røyken som er vedkommendes eget ansvar?
Det finnes så mange slike vanskelige vurderinger..
Jeg leser at altfor mange gravide sykemelder seg i hele eller deler av svangerskapet. Svangerskapet er åpenbart selvforskyldt, hvorfor skal det offentlige betale sykepenger når man allikevel får kontantstøtte og barnetrygd?
Legg inn en kommentar