I den siste tids debatt om aktiv dødshjelp er uttrykket ”uverdig liv” brukt gjentatte ganger. Hva er et uverdig liv? Er det et uverdig liv å være manisk depressiv? Å ha Downs syndrom? Uslukkelig kjærlighetssorg? Er det et uverdig liv å leve videre etter at man har mistet sin 4-åring i en trafikkulykke? Er det uverdig å være blind? Å ha panikkangst?
Fysisk sykdom med sterke smerter og alderdom ser ut til å prege debatten om aktiv dødshjelp. Det er altfor enkelt. Mennesker med sterke psykiske smerter forteller om selvskading, det å påføre seg fysiske smerter kan virke midlertidig lindrende på deres psykiske lidelser. Det hjelper å få vondt fysisk når den indre mentale smerten blir uutholdelig. Har et menneske, en 19-åring, med slike psykiske smerter et uverdig liv? Bør staten hjelpe vedkommende til å ende livet sitt?
Aktiv dødshjelp må bestemmes av noen, av leger, av statsansatte. Naturligvis i samråd med det lidende menneske. Grensene for når et liv skal kunne tas blir satt av andre enn den som livet eventuelt skal tas fra. For meg er et menneskes liv ukrenkelig. Et menneske skal selv bestemme over eget liv og egen kropp. Dette er grunnleggende for den menneskelige integritet. Og et er grunnleggende for mitt verdisyn.
Så vil noen trolig argumentere for at det blir helt annerledes hvis jeg selv opplever dette i nær familie. Jeg har to bestemødre i min storfamilie hvis liv går mot slutten. Den ene har aggressiv kreft og mister livet sakte, men sikkert av sykdom og fysiske smerter. Den andre mister livet, første ved å miste seg selv og omverdenen gjennom demens, at hjernen hennes gradvis taper sin mentale kapasitet. Siden vil kroppen hennes dø. Det er vondt å være vitne til deres lidelser. Men hvem er jeg til å kunne gi råd om livene deres skal ta slutt før døden naturlig kommer?
I store samfunnsrelaterte spørsmål må vi klare å bevege oss opp over egen privatsfære, opp på et mer generelt og prinsipielt nivå. Når vi skal ta stilling til vanskelige saker som aktiv dødshjelp blir derfor vesentlige spørsmål vi bør søke svar på: hvilket syn på det menneskelige liv ønsker vi at skal prege vårt samfunn? Hvordan forholder vi oss til sykdom, lidelse og uførhet i vår tid? Hvor går grensen mellom det private og det offentlige?
Vi må også ta med oss erfaring fra andre steder i verden. En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at 55 % av dem som ville benytte seg av retten til aktiv dødshjelp, gjorde det fordi de ikke ville være en byrde for familien. Vi må aldri komme dit at retten til å dø, kan oppleves som en plikt til å dø for å skåne andre.
3 kommentarer:
Ja, hvem er du til å bestemme at bestemødrene skal dø, eller ikke? Det kan bestemødrene bestemme selv.
Hvorfor skal legene, prestene og andre eliter bestemme?
Dette kommer vi til å klare selv, Marian!
Jeg trodde du var liberaler med tro på enkeltmennesket?
Hilsen Solli
Ja, jeg tror på at enkeltmennesket selv kan og skal bestemme! Spørsmålet handler derfor om prinsippet å tillate/legalisere hjelp (fra staten, leger eller andre) til å ta eget liv - og hva som skal kvalifisere for å få slik hjelp. Hvordan skal man kunne sette retningslinjer og grenser for hva som aksepteres som kriterier for hjelp til å dø?
Samtidig er ikke noe menneske en øy. Å velge døden for seg selv vil derfor aldri være en rent individuell handling. Enten døden velges ved hjelp av egen hånd eller ved å motta aktiv dødshjelp
Enig i prinsippet Marian!
Hvem snakker om gråsonene som ville komme ved aktiv dødshjelp? Hvor ville grensene gå mellom frivillig drap og mord?
Hvem kan vurdere verdig liv? Er friske velfungerende mennesker i stand til å sette seg inn i å vurdere om andres liv er verdig eller uverdig?
Er det å tro på enkeltmennesket hvis vi kan velge oss en "bøddel"?
Er det selvstendig valg når vi pålegger noen andre å ta ansvar for handlingen å avslutte livet vårt?
Er det tro på enkeltmennesket å la noen andre få ansvaret for å bestemme over liv og død?
Hvor går grensene, hva slags kriterier skal man sette for verdig og uverdig?
Hva er en selvstendig avgjørelse? Hva med alvorlig syke, folk med alvorlig depresjon og eldre som føler seg unyttige og til bry? Hvem er det som egentlig mener i disse sammenhengene, er det enkeltmennesket eller er det verden rundt?
Jeg tror på livet, på enkeltmennesket og på menneskets enorme evne til å tilpasse seg og overleve tragedier, sykdom, sorger, skrøpelighet og alderdom og likevel etter alskens påkjenninger ha evne til å finne en mening med tilværelsen og et verdig liv..
Smertelindring og passiv dødshjelp foregår på Norske sykehus. Og alle vet at når man slutter å spise så dør man. Hva med at enkeltmennesket kan ta ansvaret selv, ikke skyve ansvaret på andre?
Kanskje vi heller burde akseptere flere varianter av verdig liv?
Kanskje kan vi ikke sette to strek under svaret på absolutt alt.
Legg inn en kommentar