I intervjuet uttalte statsministeren at vi i Norge står bedre rustet enn mange andre land i forhold til krisen i verdensøkonomien. Dette fordi vi har lav arbeidsledighet i utgangspunktet og vi har bygd opp reserver i gode tider som vi kan sette inn når det blir dårlige tider. Jeg opplevde at hovedbudskapet hans var at ressursene skal settes inn for å sikre arbeidsplasser. Han sa også at bruken av oljepenger vil øke.
Siden statsbudsjettet ble lagt frem har arbeidsledigheten gått opp 30 % og Stoltenberg forklarer dette med at det internajsonale tilbakeslaget i økonomien er enda kraftigere enn hva ekspertene anslo i høst. Han påpekte videre at regjeringen har gjort mange tiltake overfor bankene i form av betydelig tilførsel av kapital. I tillegg er renta kreftig senket.
Hva Stoltenberg ikke sa
Det som gjør meg urolig etter å ha hørt statsministeren oppsummere før jul er hva han ikke sa.
På direkte spørsmål fra journalisten om hva Jens Stoltenberg står for som viktgiste i tidene vi er inne i svarte han at det er å bruke offentlig sektor. Han ser blant annet enn dobbelt gevinst i at ressurser som blir ledige i privat sektor innen bygg og anlegg kan brukes til offentlige prosjekt som å pusse opp skoler og bygge veier.
Jeg ser naturligvis at dette sikrer arbeidsplasser. Men hva skaper det av nytt? At gode skoler stimulerer til god læring og slik utdanning av fremtidens deltakere i norsk verdiskaping er naturligvis bra, og en riktig satsing. Men hvorfor sier ikke landets statsminister noen som helst om hvordan vi ved hjelp av kunnskap, forskning, innovasjon og virksomhetskraft kan løfte oss ut av krisen?
I tider som disse trenger vi mer enn noen gang innovasjon, stimulering av privat initiativ og gründervirksomhet. Bankene må stille kapital til rådighet for gode forretningsideer, men ikke minst må myndighetene som Stoltenberg representerer tilrettelegge for vekst og nyskaping!
Når jeg hører på Stoltenberg tenker jeg at en fare ved den makroøkonomiske situasjonen vi er inne i, er at vi i Norge kommer ut på andre siden med en enda sterkere offentlig sektor. En offentlig sektor som sysselsetter enda flere mennesker i dette landet. Her, hvor vi i vår overflod ikke trenger flere byråkrater og mer latskap, men en radikal opprusting av Norge som kunnskapssamfunn! Bare slik kan vi ha en sjanse når oljen tar slutt og vi fortsatt ligger geografisk helt i utkanten av verden.
Det som gjør meg urolig etter å ha hørt statsministeren oppsummere før jul er hva han ikke sa.
På direkte spørsmål fra journalisten om hva Jens Stoltenberg står for som viktgiste i tidene vi er inne i svarte han at det er å bruke offentlig sektor. Han ser blant annet enn dobbelt gevinst i at ressurser som blir ledige i privat sektor innen bygg og anlegg kan brukes til offentlige prosjekt som å pusse opp skoler og bygge veier.
Jeg ser naturligvis at dette sikrer arbeidsplasser. Men hva skaper det av nytt? At gode skoler stimulerer til god læring og slik utdanning av fremtidens deltakere i norsk verdiskaping er naturligvis bra, og en riktig satsing. Men hvorfor sier ikke landets statsminister noen som helst om hvordan vi ved hjelp av kunnskap, forskning, innovasjon og virksomhetskraft kan løfte oss ut av krisen?
I tider som disse trenger vi mer enn noen gang innovasjon, stimulering av privat initiativ og gründervirksomhet. Bankene må stille kapital til rådighet for gode forretningsideer, men ikke minst må myndighetene som Stoltenberg representerer tilrettelegge for vekst og nyskaping!
Når jeg hører på Stoltenberg tenker jeg at en fare ved den makroøkonomiske situasjonen vi er inne i, er at vi i Norge kommer ut på andre siden med en enda sterkere offentlig sektor. En offentlig sektor som sysselsetter enda flere mennesker i dette landet. Her, hvor vi i vår overflod ikke trenger flere byråkrater og mer latskap, men en radikal opprusting av Norge som kunnskapssamfunn! Bare slik kan vi ha en sjanse når oljen tar slutt og vi fortsatt ligger geografisk helt i utkanten av verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar