Kutter skolen hodet av kroppen?

"Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes... vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?" Dette utdraget er hentet fra dagens gode blogginnlegg på NIH-bloggen som jeg følger med interesse. 

Kroppen ja. I det siste har jeg tenkt en del på kroppen. På hode og kropp. Og vår tids store tabbe i å sette et kunstig skille mellom nettopp hode og kropp. 

Barn må gripe for å begripe
Små barn putter alt i munnen, for munnens sanseorganer hjelper barnet å forstå tingen det holder i hendene. Øynene trenger hjelp for å skape opplevelsen for barnet. 

En 3 åring vil også gjerne ta på ting når tingen skal oppleves og forstås. Hun vil kjenne struktur og aller helst test ut hvordan tingen kan brukes. Kan den kastes opp i luften? Lager den lyd? Hva smaker den? Øynene er ikke nok. En auditiv presentasjon på et museum er ikke nok. Det som kan tas på og gjøres huskes mye bedre. 

Før barnet begynner på skolen lærer det med hendene, øynene og ørene. Sansene og bruk av kroppen er vei til forståelse, mening og til ny kunnskap. Barnet lærer av erfaring. Å lære av erfaring er å foreta en forbindelse bakover og fremover mellom det vi foretar oss med ting og det vi nyter eller lider som en konsekvens av dette. 

Når barnet sanser og handler er dette eksperiment med verden for å finne ut hvordan den er, det barnet opplever er læring - oppdagelse av hvordan ting henger sammen. 

Skolen kutter hode av kroppen
Så kommer skolen. Og nå setter jeg ting på spissen, jeg vet at det er mange gode pedagoger der ute som er bevisst hele barnet, hele mennesket. Men altså - så begynner det lille mennesket på skolen. 
Det lille mennesket er ikke forandret i sitt vesen selv om det blir plassert på en stol ved en pult. Det er fortsatt like sanselig, behovet for å gjøre for å lære er der like fullt. 

Dessverre blir barnet på skolen altfor ofte betraktet som tilskuere. Læreren underviser. Og undervisning er som kjent ikke ensbetydende med læring. Det har gjennom tidene foregått mye undervisning som ikke har resultert i læring! 

Eleven betraktes som en som skal absorbere kunnskap direkte, uten å skaffe seg erfaringer selv. Uten å bruke andre sanser enn øyne, ører eller hånden til å holde en blyant. 

Skillet mellom hode og kropp oppstår. Noe som blir betraktet som intellektuelt blir atskilt fra den fysiske kroppen. Faktisk blir den fysiske kroppen ofte en utfordring. Kroppen har jo fortsatt lyst til å være med den. Hendene har lyst til å ta på, beina løpe og hoppe. Men kroppens behov for erfaring for å lære må undertrykkes. Den skaper jo støy i undervisningen. På skolen er kroppen med ett blitt brysom, den som til nå har vært så god hjelp i barnets møte med verden. 

Slik brytes den viktige forbindelsen mellom hode og kropp. Det skapes et kunstig skille hvor kroppen blir distraherende, et onde som må bekjempes. 

Stakkars ungdomsskoleeleven!
Han har jo med seg den hormonelle kroppen sin inn i hver time. Og kroppen har ikke lyst til å sitte stille bak en pult i timevis. Den gjør opprør! Og ungdommen sitter der i sin indre kamp mellom hode og kropp. 

Er det skillet mellom hode og kropp som er årsaken til disiplinutfordringene i skolen? Lærerens kamp mot elevenes kropper. Vær stille. Sitt stille. Vis mekanisk oppvakt interesse. Opptre likt. 

Ikke bare er denne kampen en påkjenning både for læreren og elevene. Den fratar også elevene kroppslig aktivitet som kilde til læring, som betydningstilegnelse. Resultatet blir en spenning mellom ren likegylighet og spenningsutladninger. Slossing i friminuttet, knuffing i gangen. Den forsømte kroppen må ta igjen. Fysiske aktive barn og ungdom blir rastløse og uregjerlige. De som er opptatt av å please læreren bruker energi på den negative oppgaven det er å undertrykke sin egen kropp.

Den "ville" kroppen temmes
Barna lærer at kroppen må hindres. De må ta avstand fra sitt indre ønske om å ta på og gjøre, være fysiske i sin tilegnelse av kunnskap og mening. 

Kanskje det er dette som er den bakenforliggende årsaken til vår tids objektivisering av kroppen. Gjennom skolen øves vi opp i at den skal skilles fra hodet og tenkningen.

Ikke rart vi får vrangforestillinger om egen og andres kropp.