Takk pappa og mamma - og takk Rolf

Jeg hadde bursdag nylig og pappa kom på besøk. Fine gaver fikk jeg, men aller finest var kanskje diktet han leste for meg. Leste er feil å si, han har lært også dette utenat og fremførte godt. Min far er en bra mann. Bruker både hue og henda. Og hjertet. Jeg er så heldig å ha vokst opp med foreldre som ga barna gleden over litteraturen og lyrikken fra tidlig alder. Bedre arv skal man lete lenge etter.

Det gjorde også dypt inntrykk på meg da jeg på litteraturleir som barn fikk høre om Ingeborg Refling Hagen som ble fengslet av tyskerne under krigen. Forfatteren og grunnleggeren av Suttung-bevegelsen ble spurt om hvordan hun overlevde fangenskapet. "Jeg hadde så mange historier inni meg. Jeg kunne ta dem frem og slik fikk jeg det bra" var svaret. Ja, tenkte jeg. Slik er det. Historier og dikt er skatter vi alltid bærer med oss.

Så til diktet jeg fikk til min 38 årsdag, få dager før jeg nå drar på 5 dagers studiesamling ved havet.

Fjordene i august

Sent i august når det stilner kommer storhavet inn for å hvile litt
under Bringa, Breiteln og Brattabroti, trett av å være hav
bestandig og stormer og bølgebrak bestandig.
Det åpner forsiktig port efter port
til sal efter sal
til det finner en strand tilslutt,
en gråstensur, en fosselåt tilslutt
og legger seg til for å undres
over alt det ikke fikk se
og aldri forsto. Havet
som kommer fra stormene og som vet hva døden er
og hva den evige uro er
finner en liten småsten på en strand
og strekker en finger ut og ruller den rundt
gang efter gang

Jeg stanser her selv om diktet ikke er slutt. For som pappa sa; det burde ha stanset her. Du skal likevel få slutten så kan du vurdere selv:

Speil skifter med speil. Dag
skifter med natt. Fjellsider
lier og trær
tunge av frukt.
Panne mot panne, arm mot arm.
Sent i august. Grønt, gyllent iblant. Og rødt
som sovende kinn.

Rolf Jacobsen

(Bildet er lånt fra den fine Nordis`s Fotoblogg)